LESEBASILLEN

Det finnes mange storlesere i verden fortsatt, og jeg har egentlig aldri vært redd for at boka skal forsvinne, eller at oppvoksende slekter skal glemme å lese. Selvsagt er enkelte moter seigliva, som saggebukser. Men den «andre verden» som du ikke kan oppleve selv, eksisterer der ute. Alternativet boka representerer en mulighet til å komme denne verdenen tett på i en prosess som i tillegg gir deg dine egne bilder; temmelig genialt. Så min påstand er at så lenge nysgjerrigheten lever hos menneskeheten, vil vi ty til lesing, på bok eller skjerm er kun et spørsmål om mote. Først og fremst er lesing en livstil, der alle har sin, og jeg kan hermed si at dette er min. I hvert fall hvordan det begynte.  

Torbjørn Egner, Asbjørnsen & Moes eventyr, min første Hardy-guttene, Stompa. Alt sammen handler om en leserkarriere. At du erobrer et nytt terreng for hver bok. Du bruker kreativiteten. Du trener hjernevinningene. Det koker litt i deg også av og til. Lesingen kan aldri erstatte selve livet, så derfor er det alltid en konkurranse om å få tiden til å strekke til. Du må finne disse lommene der du kan lese. Først leste du bare hjemme, mens etterpå fikk jo skolen ett eller annet de skulle ha sagt om lesingen din. Den ble et offentlig anliggende.

Hovin skole hadde et bibliotek, og jeg ble tidlig dette bibliotekets faste gjest. Da jeg hadde knekt nøtten var jeg heller ikke til å stoppe. Hos bestemor og bestefar hadde jeg fri tilgang til guttebokbiblioteket, der gutta (mine onkler) hadde rablet ned sine stolte initialer. Her fantes klassikere som Jules Verne, Robert Louis Stevenson og Alexander Dumas, men også serier som Davy Crockett, Hjortefot, Den ensomme rytter og Biggles. Alt ble lest, men jeg glemmer ikke Mark Twains «Tom Sawyer» og «Huckleberry Finn». Jeg oppdaget jo som så mange andre at det finnes bøker som ikke etterlater det minste spor, mens andre setter så sterke spor i følelsene; at det leste, denne boken du holder i hånden og kjeler med, blir en helt fysisk erobring du aldri glemmer. Du kan føle at du har levd et helt annet liv.

Veien til voksenlitteraturen var gitt. Selvsagt hadde de en russisk boksamling på Etterstad, og jeg var ikke en gang konfirmert før jeg leste Dostojevskij. Den mannlige bibliotekaren på Hovin (som alltid hadde på radioen med Børsnoteringene) var vilt begeistret over utviklingen, og leide inn bøker jeg gjerne ville lese. August Strindberg for eksempel fordi jeg hadde sett «Hemsøborna» på svensk TV, og det ble skjellsettende. Kunstnermiljøet i Stockholm på 1870-tallet i «Røda rummet» ble straks overført til min virkelige verden, helst skulle vi kalle hverandre «bror». Hva tror bror om det? Felleskap, ble et viktig ord.

På biblioteket fant jeg tidsskriftet «Norske gutter», som hadde spalten «Vi diskuterer». Der var det mulig å komme med innlegg under psevdonym, og det var litt av en erobring da jeg så mitt første på trykk … men om jeg skal være ærlig fikk jeg klare anfall av hovmod. Mor leste legeromaner (hvor er de blitt av?) og jeg sa nokså rett ut at «det der er søppel!» Jeg husker jeg skulle demonstrere påstanden og slo opp på en tilfeldig side. Der leste jeg ganske overrasket (det var lettere å finne søppel enn jeg ante) høyt at «doktor Pedersen bet seg i munnviken», og mamma var like forbauset. Hvordan i all verden skal det gå til? spurte jeg. Mor sluttet med doktor Pedersens viderverdigheter i samme øyeblikk. Hun ble medlem av Bokklubben, og snart var vi i gang med Vilhelm Mobergs serie om «Utvandrerne» som vi leste parallelt. Til min søsters heller labre interesse, og til fadern’s mumling. Helt til søster fulgte opp, og fadern var nødt til å sette seg inn i utvandringen, til og med han. Ble jeg overmodig?

Jeg leste meg mot en slags grense der du forstår at du ikke kan makte mer. Rett før en påskeferie var jeg slettes ikke sikker på at jeg hadde nok bøker, og tok med enda flere. Da jeg kom rett utenfor biblioteket revnet bagen min og alle bøkene flommet ut i snøslapset. Om jeg ga meg? Nei jeg kunne jo spørre om bibliotekaren hadde en pose … I dag ville jeg aldri ha tatt med meg så mange bøker; det må jo være klinkende klart! (hvorfor denne desperate tonen tro?) Jeg lærte en lekse om beherskelse. En av de mange. Men lesebasillen; den lever, tro meg ...