JENTER, ÅH JENTER

Alf Prøysen synger i  siste verset av «Peppersvennsvise» (der han liksom skal oppsummere litt) «jenter, åh jenter /og hjerte’ mitt for dekk».  Jenter. Jenters nyvunne frihet. Hett tema for meg der jeg skulle videre, med opplevelser som rypa på høyhælte sko, vekselsvis Lise som bodde ovenfor og flyttet, den røde plass, først og fremst alle jentene som så på meg der jeg gikk gjennom skolegården med henda i lomma. Hva hadde jeg å tilby? Hva skal jeg med dere? Hva handler det om? Livets evige gjentagelser.

Jeg vet hva et så gammeldags ord som kyskhet betyr. Jeg har vært kysk. Det er et ord som passer beskrivelsen av en vei ut av kroppen; du fornemmer, men kan ikke bruke lemmene. Du er som forhekset. Som før en større begivenhet. Yr. Men jeg var ikke klar til å uttrykke det. Jeg svermet heller i en slags beruselse. Ingen kan uttrykke denne kyske, åndelige og svært romantiske tilstanden, som Knut Hamsun.

Kanskje kyskheten var en følge? Jeg hadde alltid kjent meg svært elsket. Selvsagt kunne hverdagens kollisjoner gå meg på nervene, men jeg ønsket ikke andre foreldre. I tillegg med en så elskelig farmor som jeg har hatt, er du godt forspent. Hun var dessuten i live og spurte meg stadig om jeg hadde en kjærest. Det het «en kjærest». Det fantes mye kjærlighet i slekta hennes; slektsforskinga skulle fortelle meg seinere at hennes mormor hadde ofret seg for kjærligheten. Det var graviditetene som felte henne. Momentet med det fatale øyeblikk: Der jenta hadde «gitt seg hen». Med resultat.

Selvsagt satt all denne viten fast i den overlevering jeg fikk. Man hadde ennå ikke fått fastslått fri abort, og diskusjonen virret. De større perspektiv vekslet med de helt jordnære argumentene. Året jeg ble 23 år (1978), vant forslaget i Stortinget. Det ble hevdet at kvinnekampen hadde fått den viktigste seier, og som nå sikret kvinnenes vei til frihet. Jentene kunne «gi seg hen» uten noen som helst redsel for resultat. Jeg husker jeg syntes jenter var som tidsinnstilte bomber. Det var ikke mulig å leke med søstera si mer.

Seksuell frihet. Dette var sexspaltenes tid i Dagbladet, pornoHagens tid. Herregud. Diskoteket hadde kommet, man sang (på fransk riktignok) at «jeg vil ligge med deg». Hvor direkte skulle man ha det? Jeg var bare ikke der. Det verste var kanskje at mine foreldre, samt alle andre voksne par hadde begynt å utfordre hverandres fritalenhet. Man kunne overhøre de mest intime detaljer utbrettet. Avansert seksualitet, vekslet med kjedelige disfunksjoner som kunne forekomme, men som definitivt lot seg ordne med kyndig hjelp. Pinlig var et ord jeg kjente betydningen av. Det viste seg til min store overraskelse at jeg hadde en meningsfelle: Søster. Greit nok at de unge mistet vettet, men de voksne?

Selv ble jeg uansett overbevist om at det nå gjaldt å få begynt et seksualliv. Fortere enn svint. Men det var lettere sagt enn gjort. Jeg satt helt fast i mine yre avstandsforelskelser, jeg kom heller inn i min store Led Zeppelin periode, som vekslet med David Bowie, særlig «Rebel, rebel» med linjen «You don’t know if you’re a boy or a girl». Det var en galei. Man visste ingenting sikkert, følelsene fikk overta hele styringa.

Det var noen stunder med tungekyss, og beføling av noen spennende brystvorter, det fantes lengsler, det fantes partys, men ingen som helst kunne skjønne Konfucius. Det er en dør der: The Doors. «I’m a spy / in the house of love». Dårlig spionering, for følelsene bare dundret i fundamentet: Sjekk den jenta der du; der går det en virkelig rype forbi gitt. Vent! hun ser i min retning (noe som fikk hjertet til å pumpe ekstra). Fantasien fulgte på med tanker som: Tenk om hun kunne rope «Rune, Ruuuune!» som Lise gjorde? Tenk om hun (eller kanskje hun du så forleden dag), kunne ta meg i armen og hviske: «Nå skal vi kose oss Rune,» som farmor sa. Men det var jo ikke en jente som sa det. De var antagelig like vettskremte som meg, jeg har tenkt på det.  Kanskje de som var jevnaldrende, og som ikke hadde begynt … ja, du vet. Men du vet også at jenter begynner alltid tidligere enn gutter.