GYNGESTOLEN

Du finner ikke bedre stol enn en gyngestol. Jeg har arvet den. Den er etter morfar, og hver gang jeg sitter i den blir jeg på en måte morfar, som jeg husker satt i hjørnet av stuen tett opptil en bokhylle som gikk fra gulv til tak. På skatollet på andre siden av gyngestolen sto radioen med en modell av Eiffeltårnet. Morfar var mekaniker med never som kunne knuse deg om du ikke håndhilste ordentlig på ham. Det var lærdom nr. 1: Et skikkelig håndtrykk. Mann som kvinne. Da jeg ble eldre lærte jeg håndtrykkets forfinelse i Afrika, der alle sto og holdt hverandre i hånden en god stund mens man fikk rede på hvordan det sto til.

Det er ikke hver dag jeg sitter i gyngestolen, men den gir meg alltid dette tilbakeblikket, som muligens forsterkes av at jeg bor i et gammelt hus. Et trehus selvsagt, bygd i slutten av 1800-tall, hvitmalt. Jeg bor her aleine tilsynelatende, for det er ikke lurt å si at jeg bor her med et spøkelse. Om du ikke har blitt bestefar. Da bør du kunne fortelle en spøkelseshistorie. Det er kanskje en bestefars viktigste oppgave å kunne fortelle en spøkelseshistorie.

 Morfar fortalte meg ikke historien, han ga meg den. Det begynte i denne stuen som inneholdt gyngestolen. Men den var tom. Morfar var ute, og jeg var et barn. En stund hadde jeg sett på mormor, jeg hadde vært i hennes verden, jeg hadde studert hennes muskuløse armer, hennes lange opprullede hår, hennes bevegelser. Jeg gikk inn i stuen, til pianoet med portrettene av Bach og Beethoven i gullrammer over, jeg kunne se speilbildet av meg selv bøyd over de sorte – og hvite tangentene, jeg trykket på pedalen, hørte på tonene, de evige fra «das volltempierte Klavier» … Av helt ukjent årsak slo jeg pianoets lokk ned, gikk ut av huset, rundet hushjørnet, og liksom helt naturlig hørte jeg morfars stemme: Dytt stigen inntil Rune.

 Morfar hadde et spesielt øye til meg, og da tenker jeg ikke på det kunstige han hadde etter en sveiseulykke. Heller ikke at han var en anelse skremmende. Han hadde et stivt bein også (nok et yrkesuhell, han hadde ramlet bakover da han midt i et kjempegrep hadde brutt metallet tvert over og landet på steingulvet der han fikk en jernambolt rett inn i skinka helt inn til beinet, som han trakk ut og fortsatte arbeidet), så når han satt i gyngestolen stakk dette beinet rett ut. Søster og jeg hadde på ungers vis i vilterhet overvunnet skrekken for ham, da vi fikk ri ranke på hans perfekte ridebein. «Du reddet livet mitt,» sa han, mens jeg hele veien kjente at han hadde reddet seg selv. Han kalte jo på meg. Jeg gjorde ikke annet enn det han ba om. Faktum var at stigen hadde sklidd ut, og at den siden av huset stigen sto endte i en steinrøys.

 Noen år etter at morfar døde fikk vi høre at han gikk igjen som spøkelse i det gamle huset, som ingen slektninger overtok. Jeg ble ikke så overrasket. Før huset ble lagt ut til salg igjen hadde kjøperen gjort naboene oppmerksom på at hun hadde sett en mann på soverommet som satt i hjørnet med beinet stikkende rett ut, mens han gynget. Hun hadde aldri sett morfar, hun visste ikke om gyngestolen. Han døde før mormor, som aldri hadde nevnt noe om at han var der. Men jeg syntes ikke det var så rart. Jeg dro dit på visning. Så fort jeg hadde anledning prøvde jeg å si fra til morfar at han skulle slutte med å skremme folk. Det hjalp kanskje?

 Mitt husspøkelse plager meg aldri. Hun – ja, for det er et damespøkelse, har bare ikke hatt behov for å dra videre. Hun er innom av og til, ikke hele tiden. Jeg tror det er en jobb de døde skal gjøre som av og til går skeis. Sånn tenker jeg når jeg sitter i morfars gyngestol.