NÅR RYPA LOKKER

Jeg er et kjærlighetsbarn, om ikke annet. Resten er ikke opp til meg selv å bedømme, men at mine foreldre virkelig elsket hverandre da de skapte meg bare vet du. Det er så mye som forteller deg det, blikk de sendte hverandre da de tok bilder av hverandre, der jeg ligger i barnevognen. De bodde nede i Lakkegata, eller Lack street som det het på Vål’engelsk, som min far, fatter’n eller pappa som han var lenge, behersket til det fulle. Bildene er tatt i parker, men der du aner byens konturer i bakgrunnen. Bildene skiller seg ut.

Min mor var også min far tro, selv hvor vakker og attraktiv hun var, fantes det aldri andre enn Tore. Så hadde de vært sammen siden de var pur unge. 15-16 år. De var naboer, de vinket til hverandre fra vinduene på Etterstad. Alt dette var så opplagt, men en dag skjønner jo alle gutter som er oppvokst med en mamma, ja at hun ikke er helt som oss. Ja, dette mennesket som du nå forsøksvis ikke vil kalle mamma lenger, mutter’n er greit. Men selv mutter’n ga meg assosiasjoner, så jeg prøvde med Tore og Lill. Men da var jeg overmoden kanskje, litt frekk, jeg hadde vært en jeger lenge.

En dag innbiller jeg meg selve åpenbaringen kom, Ja, jeg forsto dette at kvinnen gjemmer på ei rype i sitt indre. Nå kan du påpeke at det finnes både lirype og fjellrype i Norge, sistnevnte heter Tetraonida Galliformes på latin. Ryper skal aldri blandes med tiur, for de er opptatt av røya. Tetra urogallus. Mye galle her, du må kanskje tenke på franskmennenes Gallois, eller at du ser Galdhøpiggen fra Lom. Jeg tøyser.  I åpenbaringens scene står jeg utenfor butikken på Vallefaret, med en bærepose i hånden. Jeg har vært nødt til å bli med mor i butikken, og har sneket meg ut i forveien, og der får jeg se ei rype i full åpenbaring …

Jeg så hvordan de høye hælene ga henne et ganglag som gjorde det umulig å se en annen vei, jeg kan selvsagt vite og kanskje også legge til alt tilleggsutstyret, nettingstrømpene, kanskje hvordan hun hadde en håndveske dinglende, hun vugget … Javel. Men det skal skje mer, og alt skjer som i en film. Bussen gjør nemlig en elegant sving før den bremser opp: Holdeplassen er noen meter unna der jeg står, og kvinnen som akkurat har passert meg har plutselig dårlig tid. Hun begynner å løpe. Uforglemmelig. De høye hælenes stakkato. Det aner meg at bussjåføren ikke har sett i bakspeilet.

I ett øyeblikk aner jeg også at det er flere tilskuere som får med seg øyeblikket; der en hæl skjener ut i en retning, og kroppen i en annen kan det virke som. Alt ved denne fikse kvinnen, som hadde et slags tak på meg, oppløser seg og ender i en slags vase der alt stritter … Det var rett og slett sjokkerende. Bussen kjører selvsagt, mens omtrent fire menn kom løpende fra alle retninger for å redde rypa som var i trøbbel. «Kom så går vi!» sa mor en anelse utålmodig, og selvsagt hadde hun fått med seg hele scenen.

Ryper kommer gjerne ut i åpent lende for å lokke, og dette bør man huske som har fått en så tidlig lærdom (og som absolutt sitter i) – at våren er rypas tid. Ja, jeg kjenner det, og jeg ser hver dag at det er mange kvinner som bærer ei rype i sitt indre. Med glede, og et lite lurt smil på lur. For rypejakt har det blitt.