SLEKTSFORSKING

Det var i Vollen i Asker det hele startet. Mine foreldre som møtte hverandre på Etterstad, var naboer, de opplevde krigsdagene i Oslo i felleskap, begge var de satt bort på landet for å bli feite, mor på Ringerike, far i Solør, men de var byfolk så gode som noen. Mor kunne til og med regne opp at hennes oldefar var pottemaker på Vålerenga. Men mens fars foreldre ble værende på Etterstad, kunne mors foreldre slå seg ned «på landet». Ja, de hadde altså bevart en flik av sine slekters tidligere liv, og arvet huset Fjeld med et høyt punkt på eiendommen, Koia, der de hadde utsikt helt inn til hovedstaden, og til Drøbak på godværsdager. Her utfoldet mine uforglemmelige sommerdager seg.

Det var mormors grandtante Hansine, «tante Sine» som alle kalte henne, til og med de som ikke var i slekt med henne (tilsynelatende, for som slektsforsker kan jeg fastslå at på den tiden var nærmest alle langs Askers kyststripe i slekt med hverandre), mormors besteforeldres attpåklatt, født samtidig med mormors eldste søsken, som bodde på Fjeld. Under krigen var hun redd for at tyskerne skulle rekvirere huset (med utsikten og alt var ikke det utenkelig), så man lagde et arrangement der morfar overtok som eier allerede på den tid. Fra mine guttedager husker jeg godt tante Sine, født i 1883. Som hun elsket å fortelle!
Dermed oppsto en mulighet til å komme Historien særdeles tett inn på livet. Hennes foreldre Maren og Krestjan spellemann ble levendegjort, ja de åndet i huset. Jeg var overbevist om at de var der fortsatt! De var legender i bygda, Tilla og Otto Valstad, kunstnerparet, hadde lagd både portrett og intervjuet dem mens de begge var i 90-årene, og diamantbrudepar. Det hele skjedde samtidig som Roald Amundsens skip «Maud» ble bygget i Vollenbukta, som det var mulig å følge fra Fjeld. Tante Sine viste oss fotoalbum, og jeg var fullstendig solgt. 10 år gammel begynte jeg som slektsforsker.   

På 60-tallet lå Statsarkivet i Kirkegata, og det var et kjent strøk for meg. Min far var boktrykker, med arbeidsplass i samme gate. Som skolegutt på omvisning på Akershus festning traff jeg tilfeldigvis far som hadde spisepause på festningsvollen. Vi bodde i Vallefaret, på platået ovenfor byen, et nybyggerstrøk på den tiden med et enormt område til disposisjon, fra Carl Berners plass i vest, opp til Hasle, Økern, Løren, området mot Ulven, Teisen i øst, ned til Bryn, over mot Hovin, Etterstad med Vålerenga, Fyrstikkfabrikken, Ensjø, Jordal, Kampen, Tøyen. Alt var «mitt». Så sto også snart Oslo sentrum klar for erobring, og det ble innledet med slektsforskingen.

Helt utenkelig i dag: Jeg kom til Statsarkivet helt alene. De utgamle slektsforskerne så på meg med forbausede blikk, de snakket til meg med de underligste åndedrakter, de viste meg hvordan alt fungerte, og jeg glemmer ikke da jeg første gangen så navntrekket til den berømte Lars Haakavik, Maren Fjelds tippoldefar, som var soldat i København på 1700-tall, og kom hjem med sin danske fru Margrethe. Legenden ble verifisert. Legenden som fortalte at fru Margrethe hadde trodd Lars hadde mer å vise fram, og som spurte mens de passerte de forholdsvis store Asker gårdene: «Er det her da?», mens ferden gikk videre. «Er det her da?» Helt til de kom fram til den vesle stua ved Håkavika.

Jeg «eide» byen fra før, men slektsforskingen ble mine første skritt på veien der jeg skulle erobre Norge: At Vollen hadde skipsbyggertradisjon, og flere «sailor boys» var slettes ingen ulempe. Dermed sto jo også verden for tur, og jeg fikk ganske snart et verdenskart på veggen, siden en globus. Slektningene mine hadde sannelig vært overalt, og jeg kunne «låne» deres øyne. D er d d handler om!