ALLTID BEREDT

Pompøst uttrykt: Ingenting i denne verden står sikkert. Alt er i prosess. «The future is uncertain, and the end is allways near.» Så trengs en kriseberedskap, et ståsted der man alltid er beredt, speiderbevegelsens credo. Jeg hadde verken vært speider eller militær, men overføringsverdien var absolutt til stede. Som Morgan Kane hadde vært min rettesnor i studentperioden, måtte jeg hente fram hans snedighet. Alltid sitte med ryggen fri for bakholdsangrep. Men også bevare roen, alltid med utsikten for at løsningen finnes, at døren kan åpne seg. At denne beredskapen kunne gjøre meg mentalt sliten, hadde jeg ingen sans for, men det hendte jeg kunne sove et døgn i strekk. Våkne opp, heldigvis, fordi jeg har kommet i land. Det var jo det man følte på et vis, man var kommet i land.

I 1981 var vi klare til å motstå den greske dansen, alle disse Zorbas faktene som på en måte har stivnet i Hellas, og gjort hele landet til et slags museum for turistene. Så mykt har de også anlagt det hele: De har fulgt de økonomiske lover, og de har fulgt Nikos Kazantzakis slavisk da han skrev om «Grekenlands udødelige, nakne kyst».  Der hadde de hele konseptet: «…den kan prise seg lykkelig, som har fått reise over Egeerhavet før han dør … Intet annet sted kan en så lett og stille bli ført fra virkelighetens verden over i drømmens …» Basta. Ingen dårlige følelser?  Men følger man Kazantzakis på ordentlig skriver han så poetisk nettopp fordi «den hårde virkelighet … er miraklenes mor.» Ingen tåler at det går nedover ...


Ankomsten vår til Naxos tidlig i juni var av det kjølige og definitivt «hårde» slaget. Roy og jeg hadde truffet en særdeles morsom engelskmann Nick, som hadde seilt fra Essex og Osea island der vikingene «had eaten the dust» ved Maldon i år 991. Som representanter for «the rape and pillage boys», syntes vi det var på tide at en representant for seierherrene i år 991 ga oss æren tilbake. Vi slo oss til i en bondsk låve langt utenfor Naxos town ved Agios Prokopios, der vi etter hvert også fikk selskap av tyskerne Ralf og Miki.


Et forent Europa sovende i krybber, og hver aften i forbrødring på «Hide Away» eller «Nectar», våres favoritt taverna/pub/bar. Av og til i arbeid for Sofias taverna på jordene for å høste grøde, eller i Naxos town for å male hoteller, i hvert fall Roy og jeg som var uten penger. Gutta var selvsagt opptatt av alle de lettkledte jentene som vrimlet rundt oss med alle slags små eller store drinker, mens vi var ouzoen trofast. Ronny het jeg, og påsto at jeg var ferdig med kvinnekjønnet. Helt til Kirsten fra Ribe sto ved siden av meg ved bardisken, og lurte på om jeg var dansk.


Med alt som hendte siden; livet jeg i en kort periode levde som en slags kvinneerobrer, ja der jeg fikk øynene opp for hvor stor suksess man kan gjøre det på sjekkefronten med imaget som en «umulius», var møtet med Kirsten et slags forvarsel. Det fantes en vei inn til hjertet mitt – igjen. Kirsten var ett unntak. Vår sverming hadde en romantisk grunntone av det farlige slaget. Og det var kriseberedskapet, eller min patriarkalske ridderlighet? som førte oss enda tettere sammen.


En kveld på «Nectar» tørnet det for en engelskmann. Nick hadde drukket atskillig med ham i all høflighet med deres «cheers», der de fyrte opp sigaretter for hverandre, helt til de ble fulle. For Nicks del endte dette aldri mer skummelt enn at han havnet i en av Prokopios innsjøer. Hans drikkekamerat imidlertid … En heller spedlemmet kar med briller. Han hadde spandert villig vekk i flere kvelder og vært lutter velvilje. Men plutselig fikk han ett eller annet på bakfoten og viste plutselig en helt annen side. Møtet med alkoholens forvandling av personlighet var man ikke totalt ukjent med, men karakteren av engelskmannens voldsomhet skremte i hvert fall grekerne, som mannsterk lempet ham ut. Dimitri i baren var ganske klart livredd og stengte baren. Han ga meg, Kirsten, Kirstens venninne Dorthe, hennes beiler (enda en engelskmann) anledning til å kjøpe en mugge ouzo med isbiter, så vi kom ganske seint ut. Jeg aller sist.


Jeg merket angrepet. Engelskmannen tok ansats. Med en vinflaske i hånden slo han meg, men jeg hadde fått vridd meg tilstrekkelig før slaget rammet meg. Smerten til tross vendte jeg meg rundt og møtte ham ansikt til ansikt. Helt rolig begynte jeg å snakke. Og jeg snakket. Han hørte på. Først grep han en stol som han kastet mot meg, men bommet. Instinktivt forsto jeg at jeg hadde vunnet til tross for stolen. Til slutt snudde han på hælen og løp videre.


Seinere i livet har jeg stått ovenfor lignende galskap. Jeg har kjent hvordan adrenalinet pumper, hvordan Aha! følelsen kommer, denne lynklare handlingsdyktige tilstanden man benytter seg av. Alt som skulle komme til nytte da jeg ble ansatt som verneassistent innen Rusmiddelomsorgen. Men også lettelsen etterpå som forteller hvor anspent jeg var, hvordan det er å stå foran en knivsegg. Det er mange mennesker som slettes ikke tåler å høre fyllerøster. Men fyllerøster tilhører livet, alt fra den mest sjarmerende, til den som straks pumper adrenalinet i gang i deg igjen.

MIN INDISKE TRÅD

Indiareisen ble brått erstattet med et voksende sinne, men i ettertid fikk reisen stor betydning på sitt fredelige vis. Den har blitt utvidet med litteratur som Herman Hesses «Siddharta», Axel Jensens «Ikaros» og «Mor India», med all musikken til John McLaughlin og hans indiske åpenbaring av en gruppe «Shakti». Filmen «A passage to India» etter E. M. Forsters roman. Reiseskildringene til Paul Brunton, Prafulla Mohantis «Min indiske landsby», romanen «Shantaram» av Gregory David Roberts, diktene til Rabindranath Tagore. Den indiske stemningen som jeg kan gjenkalle gjennom dufter, og på ekstra varme dager. Gjennom de utfordringer jeg sto ovenfor så lenge reisen varte, og som hadde meg i et grep.

Midt i alt det støyende kaos du kan tenke deg, finnes det en ro, en inderlighet jeg aldri har opplevd annet sted i verden. Så var Indias første mottatte budskap så enkelt som dette; at du syntes, at din egen person hadde en betydning. Om ikke forretninger styrte pågåenheten, var det inderens nysgjerrighet, denne barnlige trangen til å få vite. Hva som helst egentlig, for hver eneste viten hadde betydning tydeligvis.

Høykastene var mer styrte av forretningssansen, det var hos lavkastene man kjente denne indiske spesialiteten, nysgjerrigheten, sterkest. De anså hver eneste samtale på engelsk som en lærdomsprosess, og ba meg ofte hjem, selv om hjemmet var et telt på gatefortauet. Jeg var i India samtidig som handlingen i «Balansekunst» av Rohinton Mistry utspinner seg, og dermed tvangssteriliseringsprogrammet som Indira Gandhi gjennomførte i skjul av en tilforlatelig legeundersøkelse. Indira hadde nettopp vist vilje til makt da hennes nyskapte parti India National Congress vant valget i 1980. Alle tilhengere av henne påpekte med stor glede at Norge og India hadde en ting felles – en kvinnelig statsminister.

Nå vekte ikke dette en særlig stor begeistring hos meg. Jeg fikk aldri den store følelsen av at Gro Harlem Brundtland var noen god leder for Norge, ei heller Indira Gandhi, for ikke å snakke om Margareth Thatcher som ble Englands første kvinnelige statsminister i 1979. De ble i stedet alle som én, representanter for politisk makt og vilje, mer enn noe annet. Kanskje kunne ikke tiden hatt andre eller bedre ledere, men med dette at de i tillegg var kvinner, de første vi har fått se i et statshistorisk perspektiv, så virket det som om de hadde større behov for å vise sin suverenitet, enn en mannlig politiker satt i samme posisjon.

At jeg skulle preges av kjønnskampens hardeste tiår med en skilsmisse i ryggsekken, fikk meg selvsagt mer enn litt interessert i kvinnekampens teorier. Jeg skulle snart lese Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn», Clarissa Pinkola Estes «Kvinner som løper med ulver», men ikke minst skulle jeg møte min onkel Arnulf og diskutere Hekseprosessene i Europa med ham. Jeg analyserte Henrik Ibsens «Et dukkehjem», og det var her jeg forsvarte herr Helmer som en August Strindberg. Ikke ved at jeg påklagde Noras uansvarlighet ovenfor barna, men ved at hun hadde satt ham til veggs med dette tåpelige «det vidunderlige».

Et minne fra India satt imidlertid sterkt i meg. Jeg traff stort sett ikke kvinner i India i det hele tatt. De syntes; det er ikke det, men de gikk i flokker når de var ute. De var gjemte innen husets fire vegger. Men i Karnakata i fjellandsbyen Hampi traff jeg en kvinne med et barn, som jeg møtte helt alene. Så sterkt var dette møtet, min tilstedeværelse, at jeg kom til å tenke på henne og hennes skjebne i lange tider etterpå. Hun var helt tydelig en fordømt i landsbyen, desperat, men samtidig stolt. Men aller mest fanget jeg hennes nød, et blikk hun sendte meg: ?

Historien om Afrika og kvinnene gjentok seg. Det var også som å kjenne min ungdommelige oppdagelse av kvinnenes skjebne, den som ble dem tildelt når de ble med barn, når mannen løp fra ansvaret. Det var et møte med kvinnehistoriene jeg kjente igjen hos min egen farmor. Men i India var denne kvinnenøden desto verre. Den indiske patriarkalske løsning med å brenne enkene er det rapportert ikke er forlatt selv den dag i dag, selv om India har foretatt en forvandling, henger ritualer og gammel tradisjon fast. At indiske jenter i delstaten Maharashtra endelig i dag skal få et annet navn enn «Nakushi – som betyr uønsket, forteller allikevel om en praksis som er levende. Blikket til moren med barnet fortalte meg alt om hvorfor kvinners liv må gis ny verdi, og har for alltid felt seg inn som en viktig tråd i veven min. En tråd i renningen. Ikke synlig, men som gir en undertone. En sår tone som forteller om min skyld som mann.

Man blir ikke sint på en kvinne som oppdrar ditt barn, fortalte opplevelsen. Allikevel var sinnet mitt kommet. Det kunne best uttrykkes i vesten forsto jeg. Det er nok sinne i India, misforstå meg rett, men i en verden der kvinner skal bli likeverdige mannen, slik at de kan undertrykke ham? krevdes en forvandling i mitt indre landskap. Utferdstrangen var ikke slukket hos meg. Det var lett å skjønne.

DYSENTERI MED STIL

Man skjønner det umiddelbart. Der satt den gitt. Magan gjør et forferdelig opprør, den skal til med å bli kvitt inntrengerne, men amøbene er noen tøffinger. Selv om hele det fantastiske tarmsystemet har sine metoder, så er det heller ikke sikkert at eieren av dette systemet liker metoden. Alt går nemlig rett gjennom kroppen i en hastighet du nesten ikke ville trodd var mulig. I et stakkarslig sekund fortært, i neste nå på vei ut. Det er beklagelig at man er nødt til å forklare slike grunnleggende faktorer, men det er nødvendig. Dysenteri er like gammel som menneskeheten, å takle det med stil kan jeg si en del om.

Det faktum at jeg fikk sykdommen så tidlig, førte selvsagt til et fokus som ga reisen et slags preg. Man slapp aldri unna. Man kunne lagd svære teorier som kretset rundt et lands toalettsystem. Fortell meg om dassen din, så skal jeg si deg hvem du er. Men jeg har en mistanke om at det er faktisk bare en person som har hatt dysenteri som kunne finne på en så syk idé. Resten av verdens befolkning vil glemme det de nettopp har gjort, de vil videre, og her har vi selvsagt en historisk forklaring til at sykdommen, sammen med kolera har tatt så mange liv oppigjennom tidene.

«Vanskelige øyeblikk» er på en måte overskriften. Nå var ikke tilstanden fremmed for meg. Jeg har alltid hatt en sensibel mage. Så ikke helt overraskende kanskje, kan jeg fortelle at jeg hadde kolikk. Det vokste en skrekk i meg for å slippe avføringen løs, med den følge at magen hardnet, og vondt ble verre. Da jeg ble eldre kom den motsatte problematikk til syne, gjerne i sammenheng med sommeren der is er en fristende vare. Ikke alltid helt lurt å innta for min del. Helt brå, svært brå, situasjoner oppsto, som måtte løses, selv om det kunne virke pinlig. Men hva så? kunne man mer sporty ta det med tid, det handler kun om Rumpa bar.

Med barn er det jo så vidunderlig lett å tilgi disse små utslippene. Det blir imidlertid verre når poden går over til fast føde. Man får en anelse om noe annet … Det som er poenget her, er jo noe så enkelt som at jeg utviklet en skjebnetro i forhold til «vanskelige øyeblikk». Ordner seg, fortalte holdningen. Det var også noen akrobatiske øvelser jeg måtte utføre, som å klatre gjennom et fullstendig overfylt tog på vei til Rajasthan mens magen bare krever en ting. Du må dit selv om toalettet egentlig bare er et hull der du ser svillene passere nedunder. Om det helt i begynnelsen kunne se greit ut på et sånt sted, kunne det etter en time se ut som om noen hadde hatt en sånn møkkaspyler som bøndene (i Norge) bruker på jordene, til rådighet. Her er vi kanskje også innom hva som får inderne til å forholde seg så rolig til dysenteri, eller det som kommer ut: Det er jord. Kommende jord.

Men visst er det en plage, og sannsynligvis årsaken til at Indiareisen ble en helt rolig affære, mens hjemkomsten ble så totalt annerledes. Man måtte hele tiden være på vakt, for det kunne straks slå til, og da gjaldt det å ha øynene åpne. Hvor er nærmeste avtrede? Men jeg følte meg ganske sikker da jeg var ankommet Bombay. Filmbyen, byen med en engelsk arkitekturs noble style, dobbeltdekkere, et spennende havnestrøk. Men også muligheten for å legge om spisevanene, tenkte jeg. Jeg hadde begynt å spise bananer. Det må da være en årsak til at apekatter spiser bananer, kunne man tenke, og det var ikke så dumt tenkt. Jeg la også merke til en umiddelbar effekt, og derfor var jeg også kledt i en hvit bomullsdrakt i anledning Bombay. Man hadde hørt historier om at turister ble oppdaget utenfor hotellene, for sporenstreks havne opp i svært lukrative omstendigheter som statist i en Bollywood film.

Jeg ville ikke gå så langt, men stanset for å kjøpe enda mer bananer, og hvitt brød. Det er i samme øyeblikk som jeg snur meg fra denne handelen at en kar som står bøyd rett i nærheten av meg skrur på en gasstank, at jeg får en kraftig eim av denne gassen rett i neseborene så å si. Dermed var det som om et vaskeprogram ble satt i gang, ganske alvorlig. Der gikk den rett over til sentrifuge gitt, og jeg var så alt for langt unna trappeoppgangen til hotellet. Gaten var full av folk, og et øyeblikk tenkte jeg, nå besvimer du, men tok meg sammen og gikk på. I de fleste tilfelle hadde jeg kunnet kontrollere meg, komme fram i tide, men dette sniffet av gassen hadde satt beredskapen ut av spill, jeg kom fram til hotellets røde løper …

Det var et stjernehotell. Vakten iført en vakker uniform, og han sto selvsagt i giv akt for meg der jeg passerte. Jeg hilste også til portøren, selv om jeg hadde en noe sperret gange. Mens jeg gikk oppover trappen kunne jeg ikke annet enn å tenke hvilket tryne han var nødt til å få der han så at den hvite bomullsbuksa mi var alt annet enn hvit lenger. Da jeg endelig kom til rommet gikk jeg rett i dusjen.

INDISK HARDCORE

Om jeg overlevde, tenkte jeg. Jeg tok aldri unødig risiko. Men hver dag var risikofylt allikevel. Det er så mange mennesker i India, og i byene går alt hurtig. Man landet i Dehli etter en mellomstopp i Moskva med Aeroflot. Reiste videre til Agra i et kaos med tusenvis av bønder som støttet Indira Gandhi og som hadde fylt gatene i Dehli helt fullstendig. Reiste gjennom Rajasthan, ned mot kysten. Tok båt fra Bombay til Goa. Reiste opp til fjellene i Karnataka provinsen. Jeg levde, jeg trodde jeg skulle dø. Jeg ville ut av fjellandet Norge, og i et menneskeliv regnet om til timer hadde Indiareisen fått en størrelsesorden ala et kvarter, men med karakteren av å vare et århundre...

Etter en ukes akklimatisering i New Dehli kjente jeg bare hvordan døden nærmet seg. Menneskene hostet ut lungene hver morgen, det var kaldt, og jeg gikk i gatene uten å se annet enn mennesker, mennesker. Nød. Så mye smerte. Men hele tiden med en verdighet oppi det hele. Jeg vet ikke når det snudde, for det skjedde ikke som et Aha! Men helt uunngåelig kom jeg til å elske livet i India. Selv hvor nådeløst og voldelig det er, fortalte det meg om veier til å akseptere Skjæbnen og ta akt på Tilfeldighetenes spill.

Jeg elsket alle livsformene, all fantasien som utfoldet seg, fargene, duftene og den åpenbare interesse de utviste for ens egen person. Runeee! Selv den kunne jeg like, etter at sjenansen, bryddheten ble tørket bort. Håpet om å slippe unna, for du slipper ikke unna. De var overbegeistret over å få snakke med meg. Jeg gjorde bekjentskaper med alle typer indere, og hadde tilsynelatende den ro som gir respekt. Jeg har mange nok av eksempler på hvite som skreik seg til respekt, og det var et bedrøvelig syn.

Hele min livssituasjons tåpelighet og alvorlighet (om hverandre), ble satt i perspektiv hele tiden, og jeg lærte atskillig av det hele. Av og til var jeg klar for å reise hjem på øyeblikket (da var lengselen etter sønnene mine helt uutholdelig), eller så var selvmedlidenheten der og dro meg ned. Den hadde et eller annet tak på meg. Var det fordi jeg hadde levd i en slags boble? Var kjærligheten jeg hadde opplevd for selvoppfyllende og enkel? Tålte jeg ikke motgang i det hele tatt, som den gangen jeg ikke fikk 5 i tysk? Som den gangen jeg ikke klarte å rope ut at NÅ! skal du faen holde kjeft om den dama jeg har i teltet her! Som den situasjonen jeg nettopp hadde stått i …Var jeg bare softbær og sjanglesyke på denne verdens sti?

Jeg gikk milevis i et terreng alle var redd for kobraslanger. Jeg snakket med indere selv indere var redd for. Jeg kjente på den astrologiske krepsen jeg visstnok var, og som alle «kloke» indere også oppdaget at jeg var. Det kan jo være interessant å tenke over hvorfor det var så lett å avsløre. Snakket jeg med spåmenn, som det vrimler av i India, så alle at jeg hadde ulykker i vente på kjærlighetsfronten, det var ingen tvil om det. Skal jeg ha enda mer juling, tenkte jeg forferdet, men helst lykkelig. Jeg ønsket innerst inne livet, for pokker!

Da jeg skulle hjem tok jeg en rickshaw til jernbanestasjonen. Jeg hadde fått i meg en solid dose opium jeg var blitt anbefalt. Jeg var i en forferdelig forfatning. Dysenteri. Midt i sykdommen hadde alt rent tvert igjennom meg, men opiumet stanset elendigheten. Da jeg viste ham en 500 rupiseddel var han uvillig til å gi meg penger tilbake. Driveren så en mulighet til å tjene ekstra, men jeg hadde for øyeblikket en så begrenset tilgang på penger at jeg måtte ha vekslepengene tilbake; jeg måtte nemlig påregne en ekstra flyskatt som skulle betales i rupis. Men driveren var offensiv. Han hadde oppdaget en usikkerhet hos meg. Jeg var dessuten skikkelig tunglasta med kofferter, sekker og et virrvarr av ting (ting hefter seg ved meg). Han ville ha full valuta, og jeg hadde alt for mye å bære på. Blant annet en sitar …

Til slutt sto hele jernbanestasjonens potensielle publikum rundt oss, og jeg begynte å se for meg de verste scenarioer. Men i ett inspirert sekund så jeg helt tydelig at driverens skjortelomme bulte, og helt plutselig i en svært selvsikker gest (hentet fra en spontan innflytelse) pekte jeg rett mot denne lommen. Aha! sa jeg (det var her pophistorien om Aha begynte, antar jeg). Stemningen hadde gått mot meg lenge, men da jeg ropte Aha! så jo veldig mange i samme retning som meg, og de fleste skjønte poenget. Han hadde vekslepenger denne driveren! Han for med juks og fanteri, og i ett eneste øyeblikk var alle på min side.

Den mestringen ga meg faktisk et ekstra poeng. Der hadde jeg et moment jeg ville forfølge, kjente jeg. Enkel justis. Folk tror på meg! Jeg er ingen banditt! Verre ble vel alt da jeg kom hjem og ble mottatt som den fortapte sønn av mine foreldre. De hadde hatt kontakt med sønnene mine underveis, og jeg så sønnene mine, men også Astrids nye samboer, og alt gjorde for vondt. Til og med fysisk vondt. Aha! tenkte jeg. Men når skal jeg bli sint?

PATRIARKENS RØST

Av mine fire besteforeldre døde Peder Albert Brosstad først. Et poeng min mormor Esther født Bjærkaasholmen stadig kom tilbake til, var at dette var ganske overraskende. Hun var eldre enn ham, født i 1896. Mormor var en historisk kilde langt inn 1980-tallet heldigvis, men alltid litt forbauset. Hun overlevde sin sterke mann.  Det var tydelig noe hun ikke hadde forventet. Med hans styrke som kunne leses i hans stolthet. Morfars statueliknende uttrykk, men som Sovjetunionens fall har vist oss, kan en statue ganske lett veltes. Virkningen av patriarkens styrke strekker allikevel langt lenger enn vi kan se. Var det hans minne jeg hadde i hælene?     

Av berømmelige gjenstander med minner etter morfar har jeg allerede nevnt Gyngestolen. Men jeg har også nevnt Eiffeltårnet i Paris. Det faktum at han hele tiden hadde dette tårnet i sin nærhet. Jeg har tenkt at det ikke kan tolkes som annet enn at tårnet ga ham en naturlig nærhet til arbeidslivet hans, mekanikeren. Stålet. Konstruksjonen. Selv fant jeg ut at tårnets tilblivelse kan fortelle en historie om hvordan et forsøk, en midlertidighet, kan gå over til å bli en fast størrelse, et monument. Uansett et uttrykk for patriarkalsk makt, men samtidig med denne åpenheten, et signal om håp?

Jeg har funnet et bilde av oss to på Fjeld. Jeg litt i forgrunnen, en gang i tenårene, tidlig, avslappet positur (hendene i lommen), vi har helt lignende jakker, men bærer dem forskjellig. Begge har et smil om leppene. Man kan så tydelig lese denne anerkjennelsen han hele tiden viste meg.

Mye av sorgen, den umuligheten jeg kjente ved å fortsette et liv i Norge, stammet fra patriarkens røst som jeg kjente inni meg. Den fremste representanten for denne røsten var utvilsomt morfar. Men morfar bar samtidig på så mye annet. Min mor kunne gi meg et mer nyansert bilde av ham. Det mest åpenbare bildet, strengheten hans, hadde han mest sannsynlig etter sin mor. Ellen Røed som nær på ble 100 år, var nettopp denne jordfaste, morske klippen. Hun hadde i sin tid kvestet Martin kurvmaker, sånn at det lød ikke et pipp russisk der i gården, et språk Martin behersket til det fullkomne. Mor kunne fortelle at Martin til slutt bare slokna. Eneste sprellet han gjorde på sine eldre dager var noen reiser til Helgøya der det var russiske flyktninger, og som Martin hadde kontakt med.

Så var kanskje bare morfars morskhet en overflate? Ta historien om hans stive bein. Hans glassøye. Begge deler arbeidsuhell, som han liksom viftet til side, og gikk videre. Historien om at han sluttet å røyke tobakk da barna ble syke, og at han aldri rørte tobakken siden. Min far og onkel Frank inspirerte ham til å nyte en sigar til jul, og aldri har vi vel sett en mann nyte en sigar med større lidenskap. Han fant til og med en nål slik at han kunne røyke den helt inn! Og disse røyksignalene han sendte fortalte oss at han hadde en drømmende sjel. Så var han kanskje mest lik sin vandrende far allikevel? Sånn innerst inne?

Mor fikk ikke lov til å gå på en konsert med far i deres første svermeriske periode. Da viste imidlertid fattern at han var en kommende patriark, for han tok på seg finskjorta, og ringte på døren. Ble høytidelig vist inn til morfar i stuen av en særdeles spent Esther. «Jeg tar ansvaret» uttrykte min far på en måte morfar så definitivt kunne forstå, og siden var far morfars favorittsvigersønn. Makt. Motmakt.

Strengheten gjaldt like mye ham selv, som de andre. Men den kunne nå de store høyder som da han nektet å ta imot penger innsamlet av naboene i forbindelse med at legene trodde han hadde tuberkulose og sendte ham på sanatorium. For å unngå enhver smittefare var dette pålagt. Til slutt fikk han overbevist legene om at det kanskje gjaldt denne jernbolten han fikk smelt inn i skinka, og som ga ham dette stive beinet smått om senn. Siden han var selvstendig næringsdrivende fikk han ingen sykepenger under oppholdet, og raskt inntrådte en familiær krise. Men like fullt ga han Esther beskjed om å levere tilbake hvert et øre naboene på Grønlandsleiret hadde samlet sammen. For en stolthet!

Morfar var som han var. Særdeles godt husker jeg ham da vi spilte krokett i hagen på Fjeld. Han var leken da, og kunne gi oss fordeler. Men til syvende og sist vant han alltid. Det var håndverkeren i ham som vant, treffsikkerheten, hans suverene og avmålte slag. Jeg kan huske da han lærte meg å føre ønskekvisten på leiting etter Fjelds vannårer. Hvordan han avslørte dronenes håpløse liv i maurtua, «spradebassene», som kom i en sverm og satte seg i håret hans, disse lokkene hans som ble tynnere med årene, men som mor hadde sett som ormer en gang hun var syk. Hun var ofte syk da hun var liten, min mor. Selvsagt elsket han henne med sin strenghet, sin beskyttertrang. Patriarkens røst er også fylt av kjærlighet.

I alt skulle imidlertid Patriarkens røst gå inn i et tiår der den ikke bare skulle representere et slags døende uttrykk som i avmakt, men representere et synspunkt og en væremåte som det ikke ble levnet stor ære. Patriarkalsk væremåte kunne snart sees som kriminelt, ikke minst et uønsket innslag, der familier gikk inn i skilsmisseøkingen på 80-tall. Desperasjon og vold er aldri pent. Det tilhørte forresten aldri patriarken morfars repertoar, han var alt for suveren til å kjenne slike krefter i seg.

LANDSTRYKER

Du ser alltid dårligst det du har rett foran nesen, sier et gammelt ordtak. Men om det er i litteraturen, eller i livet, går ofte hovedpersonen videre, like forblindet, i en betrakters perspektiv, som er så mye enklere. Den som står utenfor og ser på, er jo egentlig en forferdelig ignorant, en brysom påminner i hvert fall. Som hovedperson ville jeg absolutt ikke høre på gamle ordtak. Men jeg ville gjerne åpne opp øynene! kanskje litt febrilsk, fordi jeg hadde følelsen av at jeg hadde noen i hælene? Noe inni meg skulle forandres totalt, og jeg er i denne forandringen enda. Jeg skulle bli en landstryker.

En dag jeg skulle til Frøystad skole, ja på Hadeland har de nettopp lagt biblioteket til en skole. Dette er en uvane politikere ofte tyr til for å spare penger. I stedet for et bibliotek i sentrum av bygda sammen med annen voksen virksomhet. Nå kan det jo sies at man kan få vite ett og annet så lenge man skal gå forbi en flokk oppvakte unger som kanskje står i et skoleværelses vindu. Som jeg fikk vite, at jeg var en landstryker. «Landstryker!»  Straks visste jeg forresten hva det handler om. Da jeg la ut på reisen til India i 1981 var det slettes ingen vei tilbake. .
Det som strekker seg langt ut, langt vekk, har alltid vært en forlokkende norsk tanke. En fjell tanke, der fjellet har betydningen av et stengsel, der lengselen etter jord og det trygge livet selv stengte folk inne i dalene. Blant disse rotfeste dalmenneskene kunne det selvsagt restere en lengsel, i bygda vanket det figurer som i en Mikkjel Fønhus roman, helst den om jegeren, den litt villfarne som drakk dyreblod og så syner. Peer Gynt-versjonen. Fantasten. Han som så utover. Over fjellet. Kanskje hadde jeg allerede denne figuren i blodet, i slekta, kanskje var det helt naturlig at jeg ble tiltrukket Bevegelsens historie?

Det fantes profesjonelle vandrere over fjellet. Hestekarer, skreppeselgere, kramkarer, skrotnisser, eventyrere – eller som Knut Hamsun lanserte – landstrykere. Ligger det noe som helst fornedrende i dette uttrykket? En som stryker landet. Kan det være noe annet enn et poetisk uttrykk? Allikevel med dette anstrøket av en skygge som leder til uttrykket – loffer. Der har du dalfolkets talemåte. Men landstryker – det lyder som av adel. Landeveiens adel. Men aller helst fjellets erobrer – selve adelstegnet, som ble gitt under nasjonalromantikkens dager på slutten av 1800-tallet.

Da jeg hørte «Landstryker» ropt til meg ble jeg først tankefull, men faktisk også begeistret. Triologien om August begynner med nettopp «Landstrykere». Etter en vellykket psykoanalyse (vellykket sett i et litterært perspektiv selvsagt) ga Hamsun oss den største fantasten av dem alle August, sjømannen, skreppeselgeren, mannen med gulltennene - han som døde i et hav av sau … En så totalt annen type menneske enn den fastboende, og kraftfulle Mannen jeg kjente gjennom morfar. Men morfar var nettopp sønn av en vandrer, kurvmakeren Martin som hadde jobbet for tsaren på palasset Tsarskoye Selo.

Vi hadde sagt farvel til morfar som var den første som døde av bestefarsgenerasjonen. Snart skulle hans Fjeld, etter at mormor døde, gå ut av slekten. Det var som om noe skalv i fundamentet, der morfars daltanke, den jordbundnes perspektiv skulle forsvinne. Som førte til at han ble spøkelse? Du kan kanskje le av det, men når du brått blir en landstryker, og morfaren din er en stor patriark, så ler du ikke.

Nå vet man jo at en krise, skal kalles en utfordring, men jeg var ikke stor i hatten der jeg dro av sted. Alle mine reiser tidligere, og de hadde vært mangfoldige, Italia, Sovjet, Moskva, Kiev, Sochi ved Svartehavet, Zambia i Afrika, skulle jeg enda en gang langt over de norske fjellene – til et slags Soria Moria – så langt landstrykeren kan rekke i hvert fall der han har The World. Der Welt. El Mundo foran føttene. I dag står vi over for den utfordringen at hele verden har kommet til oss.

Jeg reiste til India i 1981 («You know it’s a brand new game / and I wan’t to play” Canned Heat), og reisen til østen var inspirert av alt fra onkel Nuffe som stilte i laken i et selskap for å kjenne etter hva bekledningen hadde å si, til østen som lokket med sitaren jeg alltid har likt klangen av, klærne, fargene. Men aller mest kjente jeg at jeg skulle overgi meg, jeg skulle egentlig landstryke India, fordi jeg hele tiden hadde fornemmelsen av å ha noe i hælene.  

THE DOOR

Sperret inne. Frivillig. Det hadde begynt med tankeoppheng. Høyt forbruk av alkohol. Problemer med å stille til arbeid. Endelig gikk det mot jul, men endelig? Jula ville bare stemple situasjonen min, fortelle meg: Sånn er det! Jeg planla derfor offensivt (sammen med den kurvsatte kompis Stein) å reise til London i den tilstundende julefest, men bussen kom aldri. Vi sto der i Oslo by mens snøen falt. Vi var flere som sto der med uforrettet sak, og som aldri kom til Gøteborg denne kvelden, men jeg kjente at der falt dråpen. Kort tid seinere ble jeg innbrakt til Legevakten. Anbefalt innleggelse. Lovisenberg.

Jeg hadde kommet inn i det farlige gjentagende tankesnurret, jeg kom meg ikke ut av tankene. De gikk helt på egne vegne, og jeg var en katastrofe. Innleggende lege doktor Fekjær som nettopp hadde gitt ut en fagbok om rus, nevnte i forbifarten Er ikke du forfatter? «Det var litt av en feiring», kommenterte jeg tørt. Jeg kan le av den kommentaren i ettertid. Selv lo jeg ikke. Faktum var at jeg var innlagt på en psykiatrisk avdeling. Jeg var selvdestruktiv, og klarte ikke lenger å ta hånd om meg selv. Alt stemte. Men jeg hadde hele tiden denne selvoppholdelsesdriften. Sans for humor.

Så begynte tankene å snurre veldig fort. Jeg fikk Truxal, men bar på en stor indre uro. Jeg begynte å reagere på sykehusrutinene, gruppeterapien, jeg hadde selvsagt sett Milos Foremans «Gjøkredet». Hva var det med meg som ikke klarte å gjøre en eneste fornuftig ting? Tidspunktet, min suksess som forfatter, ingenting av dette jeg hadde kjempet for og vært svært opptatt av, betød noe som helst når jeg måtte være uten familie. Jeg ble stilt ovenfor krysspunktet «følelse og fornuft» der svarene til hvert av kravene, aldri kunne sammenfattes. Jeg sto med et bein på land, mens det andre var om bord på ei skute uten fortøyning.

Astrids frigjøring var i prosess skjønte jeg, men det var ikke en prosess jeg tålte å være i nærheten av! Til slutt satt jeg og nistirret på døren. Konfucius. Det er en dør der. Hvorfor ikke benytte seg av den? Kort og godt: Jeg hadde sagt fra meg rettigheter til hus og hytte (bortsett fra å bruke hytta på lille Stensrud off season), mot og fritt disponere forfatterpengene. Der lå min mulighet. Hva nølte jeg med? Jeg brukte åpenlyst Jim Morrison som forfatter, brakte ham rett inn i det virkelige livet. Kraften fra han som lå begravd på Pair la Chaise i Paris. «Get your mojo workin’!» Mens jeg tenkte: "I woke up this morning, and I got myself a beer."

Dermed rømte jeg fra sykehuset, handlet resolutt. La planene. Jeg reiste vel det eneste jeg hadde,  min selvrespekt, som fortalte meg ganske direkte at – reis til India. Den kom litt overraskende, men landet med kjærligheten og den antivoldelige Gandhi’ske frihetsbevegelse ga meg lyst til å tenke alt annet enn krig! Det var dessuten ingen mening å skulle kjempe for min patriarkalske stolthet. Den hadde falt atskillige hakk allerede. Det jeg hadde erfart fortalte at: Livet går deg i mot, du har handlet som om du bar øreklokker, briller, katastrofalt glatte sko, en som ikke hører, ser eller klarer å følge en eneste tanke. Om det ikke nettopp kan være én eneste tanke som vokser, som du kan kjenne er den eneste løsningen her. Døra, eller reisen til India, skulle det være et selvmorfosforsøk? Skjæbnen gjort rede for. En reise til India med innebært risiko. Utsette seg for fare. Gå for det! tenkte jeg.

Alternativet - fortsatt innleggelse, med medisin som fikk meg til å holde ut smertene, et liv der jeg sakte kunne nærmet meg yrkesliv og livets alminnelige forpliktelser, som innebefattet det viktige ansvaret jeg hadde for mine barn, var rett og slett ingen aktuell mulighet. Det hadde innebåret en status der jeg sa: Du er syk. Men jeg ville ikke være syk! Her gjaldt det å reise et monument, lignende Eiffeltårnet, som i all sin galskap og grandesse var et provisorium. Et forsøk, som det var meningen de skulle rive ned. Men som står der fortsatt, og som morfar hadde stående på radioen ved siden av gyngestolen.  

Når du går igjennom døra, er det ikke sikkert at du kommer tilbake til den samme døra, men finner en annen. Jeg håpet det skulle være sånn. Det er kanskje en enkel beskrivelse av frihet. Uansett hva Jens Bjørneboe sa om frihet, som at Dess mer frihet, desto mer angst ...  Så kom igjen, tenkte jeg. Angst er vel bedre enn handlingslammelse?

"KJENTE JEG DEG?"

Diktene til Rolf Jacobsen i «Nattåpent», hans farvel til den døende hustruen, har gitt meg mye trøst og egen erkjennelse. Især øyeblikket der han spør: «Kjente jeg deg / egentlig. Noe / du aldri fikk sagt eller / vi lot ligge … Ord som stiger opp av søvnen:  / Kjente jeg deg?» Men også i diktet «Huset og hendene» der han begynner: «To hender var som et hus / De sa: / Flytt inn her. / Ikke regn, ikke frost, ikke frykt / Jeg har bodd i det huset / uten regn, uten frost, uten frykt / til tiden kom og rev det ned. / Nå er jeg ute på veiene igjen. / Kappen min er tynn. Det trekker opp / til sne.»

 

Min første hustru Astrid, min pikelill, dronning, alt ettersom, var nettopp Rolf Jacobsens «huset og hendene», og det var jeg fullstendig klar over. Jeg hadde også følt meg fri for frost og frykt, jeg hadde endelig kjent meg som et helt menneske. Alt dette hadde hun gitt meg. Men «tiden kom og rev det ned». Vi var samtidig så forferdelig unge, det ser jeg enda tydeligere i dag: Og jeg var fylt av det jeg måtte bli. Når kjente jeg at Rolf Jacobsens dikt var "mitt"?

Med etterpåklokskap kan man også tenke at forholdet kanskje uansett hadde gått i stykker, men omstendighetene var slettes ikke heldige. Vi tok feil av hverandre. Hun trodde jeg var sterkere enn jeg var. Veldig lenge holdt hun også fast ved denne troen, det er nesten så jeg burde takke for komplementet? Hun har trodd at jeg har kost meg, utnyttet situasjonen til det fulle, gjort det en forfatter skal gjøre – dra ut i verden, leve herrens glade dager! Hun kjente ikke at «det trekker opp til sne», eller hvor tynn kappen min har vært. Det var som om aldri jeg kunne uttrykke noe med glede lenger ...

Jeg trodde at hun var ufølsom. Jeg trodde at hun ikke tenkte på hvordan det gikk med meg. Men hun tok ikke fra meg farskapet. Hun holdt hele tiden kontakten med mine foreldre. Hun har oppdratt mine to sønner til å bli to flotte unge menn. Selv har jeg opp igjennom årene fulgt dem. Med en avstand det har vært vanskelig å overvinne. Underveis har det vært mye klaging. Astrid er en helt annen type enn meg, og har vært åpen med sine uttrykk. Så vet jeg at mine sønner ikke kjenner meg. De tror de kjenner en taper. En som sviktet. Men jeg ønsket aldri å skilles. Jeg har bevart min stolthet.

Jeg skrev et dikt til foreldrene mine:

dere hadde krigen

-          vi hadde våre skilsmisser

dere kunne feire friheten

-          vi har bare våre sår å slikke

dere har kanskje noen graver å legge en krans til

-          vi har ikke en gang et felles fotoalbum

opplevelsene fra krigen snakker dere om enda

-          våre minner forblir i våre egne hoder

dere hadde en felles fiende

-          vår hovedfiende er alltid inni oss selv

dere hadde en visshet om at nå kan alt bare bli bedre

-          vår lærdom er at ingenting kan bøte på skaden, men det kan kanskje aldri bli verre?

ja, dere hadde krigen

-          og vi våre skilsmisser
 

Ja, jeg strakk ut hånden Rolf Jacobsen; ja, jeg har aldri sluttet med det. Håpet i et dikt. Håpet i en glede. Med en varm hånd.

SLEKTSSTEVNET

Det ble slektsstevne. Som jeg er glad for det i dag. Slektsforskingen som har fulgt meg hele livet, har denne vedholdende kraften i seg, en slags selvoppholdelsesdrift, som har blitt styrende for livet mitt. Den gjør meg glad, den gjør meg i stand til å abstrahere meg fra mine egne problemer, mitt virkelige liv her og nå. Perspektivet åpner seg endelig, og hverdagens trivialiteter mister makta. Jeg kan tenke hvilke situasjoner mine forfedre sto ovenfor, jeg kan drømme meg tilbake til de stedene de bodde. Det bringer meg ut av livet, men også inn til det.

Ser jeg på bilder av huset Fjeld, som ble bygd en gang på 1890-tall av mine tippoldeforeldre Krestjan spellemann og Maren, ser jeg med en eneste gang at det ligner på huset jeg bor i dag på Hadeland. Bjerkegården er også bygd på samme tid. Derfor kjenner jeg også den samme stemningen, lukter, huset som knirker, lyden av regnet på taket, eller stemmen til tante Sine når hun satt ved vinduet og sa «Hvem er det som går på veien nå da?». Utsikten er bare totalt forvandlet. Men det er ikke noe problem å se for seg utsikten inn til Oslo eller ut til Drøbak for den saks skyld.


Vi fikk holdt et slektsstevne der svært mange av de deltagende sto for tur til å forsvinne ut av historien, og du kan selvsagt spørre: Til hvilken nytte var vi samlet? Kanskje ikke til en eneste åpenbar, slik vi kjenner ordet – nytte. Maskintenkingen, der funksjonalitet helst skal kunne måles, slik man har ønsket at sykehus skal styres og drives, vil fullstendig kunne rive slektsstevnet på Vollen i Asker sønder og sammen. Var det noen av deltagerne som helt konkret traff hverandre igjen? Ble det etablert en solid og fruktbar kommunikasjon? Ja, og om ikke, hva så?

Man ser ansikter, ser fakter, ser likhetstrekk, to brødre i mellom, lillesøsters variant, deres relasjoner, enkelte har like stemmer. Det ble fortalt noen historier. Vi reiste innom en del av slektstedene, vi var på Konglungen der herr Røkke lager nye skjær om dagen, på vårt stevne var det bare ekte skjær på Konglungen. Vi reiste til Vollen, vi var på Håkavik og Bjerkåsholmen, der sistnevnte sted har blitt fredet og der du kan finne fine fossiler. Lagpakket mellom skifer, kalk og sandstein kan du finne avtrykk av et tidligere liv; trilobitter, snegler og blekksprut. Slik er slektshistorien også, avtrykk av tidligere liv.

Mennesket kan ha nytte av å se seg selv som et ledd i en større kjede. Det kan ha behov av å kjenne seg liten, men samtidig stor på sitt vis. For det er jo virkelig din tur – her og nå – i dette øyeblikket du sanser. Mennesker har oppigjennom tidene alltid følt en stor fascinasjon stilt ovenfor disse kjedene, det er bare i vår moderne tid at kjeden på sett og vis er brutt, og at vi velger å se oss som fristilt fra slektsbåndene.


“Some you win, some you lose”. Av og til må du videre i livet, du må nekte deg denne synsvinkelen som går bakover. Selvsagt var det mitt største tap at jeg ikke kunne være i nærheten av barna mine, mine arvtagere. Jeg ville ikke kunne prege deres oppvekst som jeg selv ønsket. Patriarken i meg måtte gi avkall på det. Jeg klarte ikke å spille den rollen som kvinnen i mitt liv ville at en moderne mann skal spille. Var det mine besteforeldre i meg som nektet? Alt dette til tross; jeg måtte videre.
Det er moderne fremstillinger av lykkelige skilsmisser som har preget ettertidens lektyre. Selv var jeg en forløper, og sørgelig uforberedt til å takle alle følelsene som prosessen vekket. All smerten som lå i det. Men uansett fristilt «mannen» i meg, en mann jeg ikke fikk lov til å leve ut, la jeg ut på en vei i et villnis av en verden, der tross alt slektsbåndene holdt fast i meg, de var min ryggmarg i tilværelsen, og som hele tiden har gitt meg små signaler jeg av og til har fulgt. Et underlig liv har det blitt. Et rikt liv regnet i alt annet enn penger.

DU STÅR I VEIEN FOR SOLA

Denne kadervurderinga skulle jeg ikke komme unna. Jeg var slettes ikke urolig i forkant. Jeg var en skolert dialektiker, der et tema helst skulle undergås en undersøkelse. Dessuten hadde jeg fått med meg siste nytt innen den vitenskapelige tenkningen, kritikk av positivismen, der de evige sannheter ikke lenger fantes, der sannheten en dag, kunne bli et falsum dagen etter. Jeg kunne leve godt med at jeg ikke var et perfekt menneske; jeg visste så inderlig vel at jeg ikke var et ondt menneske. Men det er allikevel et faktum at etter noen uker, og måneder med en jevnlig diskusjon av hva jeg gjorde feil, mistet jeg fotfestet. Jeg sto i veien for sola, som vi hadde sunget om EEC en gang i tiden.

Helt inn på klingen anerkjente jeg en ting: Hvis det er sånn at jeg ikke er ønsket, at hvis Astrids frigjøringsprosess er avhengig av at jeg forsvinner, ville jeg fornuftsmessig ikke bestride dette, ja ved å stille meg på tvers. Men hva jeg følelsesmessig taklet var jo noe helt annet. Jeg inntok rollen som Nora i Ibsens «Et dukkehjem». Jeg forlot barna, og klarte ikke å være forelder for dem.

Men jeg var samtidig herr Helmer. Utenfra sett var det nemlig åpenbart at denne mannen (jeg var åpenbart ikke noen gutt lenger nei), som ikke lenger var kamerat heller, men en karriererytter, en forfatter som tror han er noe, student, altså meg, undertegnede, i forhold til Astrid, en ung kvinne som med barna våres, kanskje kunne sees som, i forhold til meg, som et rått parti. At Astrid fikk all mulig sympati er i hvert fall hevet over enhver tvil, og at jeg siden mistet hele kontaktnettet jeg hadde etablert på Veitvet. Per og søster flyttet til Lilleberg, og veslegutten Terje som hadde vært husvenn, måtte klare seg på egen hånd (noe som endte med at han søkte om barnehjemsplass, og kom til Ballangrud på Hadeland). Selv gikk jeg ut døren.

Aller helst var jeg en idiot som tok jobb som postbud på Rodeløkka postkontor med rute på Årvoll, Bård skolemesters vei med en tur opp til bommen (med Lillomarka rett innenfor). Avsluttet ruta ved badedammen, og var en stund oppegående, men taus.  Forbausende lenge, når jeg tenker etter. Jeg klarte å gjennomføre slektsstevnet, intervjuer i aviser, telefoner og alt angående utgivelsen av «Ungdomsblues». Jeg opptrådte til og med i radioen, men det var bare masken av meg selv som opptrådte. Tankene jeg tenkte var meg en sann plage. Jeg var sjalu.

Vintern kom tidlig, og jeg hadde slettes ikke noen gode sko. Fra før hadde samtlige av Årvolls hunder hatt en krig mot meg, der de selvsagt var opptatt av at jeg skulle skremmes mest mulig. En irsk ulvehund klarte det helt suverent. Med glatte sko begynte ruta å bli et helvete. Jeg husker jeg hadde problemer med å gå oppover bakken der jeg fikk postsekken utlevert, men i stand til å kjøpe nye sko? Enda større problemer hadde jeg med å komme meg opp til jobb klokka 4 for «å hekke». Det hjalp ikke at det var et morsomt uttrykk – å hekke posten.

I begynnelsen bodde jeg på lille Stensrud. Siden fikk jeg et krypinn på Grünerløkka. Hver gang jeg traff Astrid og gutta ble jeg emosjonelt helt ute av det, og jeg begynte å skjønne at jeg var havnet i en situasjon jeg ikke maktet. Din mentale helse setter selvsagt grenser for hva du fornuftsmessig tror, eller syns du bør klare. Man mener derimot ikke at det skal forholde seg sånn når man er 25 år, og i sin beste alder. Hva er det for noe tøys? Noe jeg ikke klarer? En grense? Med åpne øyne gikk jeg mot den eneste døra jeg så – selvmordet.

I forhold til stridens kjerne – mitt kvinnesyn, hadde jeg blitt stilt ovenfor argumenter som jeg som en opprører gjerne kunne anvendt. Faktum var at jeg var og ble herr Helmer, uten en eneste fordel. Jeg fattet enda mindre enn ham om «det vidunderlige».  Jeg var maktesløs, og det er det verste. Astrid hadde hele tiden hjelp, støtte, forståelse. Hun hadde Kvinnefronten, og hun hadde Grete, som nærmest flyttet inn i huset. Kamerat Stein hadde også fått kurven.

Mange år seinere traff jeg noen gamle politiske frender fra Veitvet. Møtet var totalt overraskende, og vi kjente hverandre igjen tvers gjennom aldersprosessene. Plutselig kjente jeg at en stemning kom meg veldig nært, spørsmål brakte skilsmissen fram i dagen, og jeg begynte å grine. Følelsene, oppimot 30 års oppdemra tårer rant ut, og vissheten om at tårene hadde satt seg fast hele denne tida, kom for meg som en slags åpenbaring. Så ille hadde det vært. Det kan vel tillegges at undertrykte følelser alltid kommer ut igjen, på ene eller andre måten. Uansett tid. Er du heldig, uten sykdom.

CLUB 7 - ALLE KLUBBERS MOR

Fra 1972 var jeg en regelmessig gjest på det sagnomsuste Club 7 i dets nye lokale (fra 1971) i Vika. Publikum var på alle måter eldre enn undertegnede, og i begynnelsen var jeg der mest for musikkens skyld. Jeg var på diverse jazz-konserter. Men så begynte en slags beiling for å kunne gjøre stedet til et fast sted der man vanket, og som fikk fart da jeg de facto kjente vaktene. Man kunne komme inn som «gjest». Våre venner var på klubben ofte, og fra disse dunkle lokalene skulle min venn Stein ta med seg en kvinne – Grete, som skulle spille hovedrolle i vårt etter hvert knakende, lekke og etter hvert synkende ekteskap.

Jeg er klar over at mange i min alder, kanskje helst de litt eldre, bærer på et stort savn. Klubben i deres hjerte forsvant. I 1985 fikk ikke Club 7 den nødvendige kommunale støtte, og Oslo by som hele tiden forandrer seg og slettes ikke finner seg sjæl, foretok en helt vanlig avstøtningsmekansisme, som kanskje kan sammenlignes med firfislens der den rent umiddelbart etter et angrep, så å si løper fra sin egen hale. Dette fremskrittet i dyreverdenen sett med et øye ala Darwin, er Oslos bidrag til kulturlivet, som selvsagt er 100 % styrt av markedskreftene. Rasler de, hopper politikerne. Et av de få steder som finnes igjen i Oslo er Theatercafeen der vi spiste bryllupsmiddagen.

Mangt i byens utvikling forteller at den går til hundene, men det betyr jo slettes ikke at jeg ikke liker byer. Jeg elsker faktisk byliv. Helt fra farmor tok meg med på kafé, har bylivet virket forlokkende og spennende. En sommer var mor og far riktig sløsne, og peilet inn nærmeste restaurant, populært kalt «Dangla», der de traff en av stedets «locals» som de sier det i England, Daniel, som bestilte den ene iskremen med jordbær etter den andre på meg, og som kjente fatter fra idrettsbanen. Daniel var en  sjelden type trener som kjente utøverne på sin innlevelse. Jeg husker godt hans bestilling – et glass portvin og en «lys» (det såkalte export-øllet som siden forsvant fra norske tappekraner).

Min interesse for bohemene i Kristiania var jeg ikke alene om, en hel generasjon ynglinger, som Ketil Bjørnstad (jeg og Bjørnstad sang i samme kor faktisk, St. Johannes guttene, da Ketil hadde det med å besvime under konsert) har skrevet om det. Jeg la inn et fast moment der jeg bestilte et smørbrød og et glass rødvin på Grand, Karl Johan, hver gang jeg var på bytur. Som en flanør på vift kunne man strene opp og ned denne gaten, og få en duft av Europa. Man kunne hviske vovet «Ylajali» til kvinnene man hilste på; Knut Hamsuns fantasikvinne i «Sult» som foregår nettopp i denne byen, Kristiania, som ingen forlater uten at den har satt merke i en. Karl Johan i dag gjør meg bare trist.

Men tilbake til klubben, som markedsførte den «svarte» musikken, fremfor noen. Club 7 hadde et svært godt rykte som jazzklubb verden over. Club 7 var en klubb med Afrika i hjertet, det var en klubb for de frisynte (husker du dansegulvet foran scenen?). Det var også en klubb med vanetenkning og marked (husker du «runden» og hvordan folk gikk og sjekket?), klubben som skulle gi inntrykk av at det alltid var natt, noir, og stemning «all night long» (køene utenfor, har du glemt dem? og synet av meg som alltid kom inn foran, som «gjest»?). Club 7 var også snart mødrenes klubb, åpent nesten hele døgnet, en formiddagskafé der en skokk unger, deriblant mine egne sønner, herjet i fri dressur.

Steins nyervervede venninne, kamerat, elskerinne og sterke kvinne, Grete, hadde vevd Astrid inn i sitt spindelvev, og det var tydelig at ett eller annet var på gang. Men jeg var nonchalant. Tok det på hæl’n. Strategien min hadde ikke forandret seg etter opplevelsen jeg hadde etter hin hårde kadervurdering, der jeg hadde fått spørsmål om kvinnesynet mitt, men hadde sluppet unna. Nå slapp jeg ikke unna, men innrømmet umiddelbart at jeg kanskje uten å være klar over det tenkte som en mann, handlet som en mann, og at dette skulle virke undertrykkende, var beklagelig. Mitt trekk med å være sjarmfull, prellet skikkelig av. Etter deres mening, hadde jeg bitt på agnet, jeg var skyldig.

Jeg kan være helt enig i at Club 7 hadde fortjent en bedre skjebne, og at den nå i de gode minners ettermæle, fratas alt som skurret, det er helt ok. Selv ble jeg fratatt stedet; Astrid «fikk» Club 7. Jeg klarte absolutt å leve uten, selv om jeg hadde noen gjesteopptredener på 80-tall. Underlig å se disse Club 7 menneskene så å si uten klubben sin etterpå, i andre omgivelser. Som om de manglet ett eller annet. Så har heller ikke Oslo klart å skape noen erstatning, og som bohemene i Kristiania, står minnet om Club 7 igjen som et slags spørsmålstegn: Hvor ble alt av? Club ?

NOEN SEKUNDERS BERØMMELSE

Student, forfatter, jeg kunne lagt til avisbud og vaskehjelp. Tilleggene kom som en følge av at jeg ikke ville ta opp studielån. Nederlaget i Bergen skulle hevnes! Jeg hadde kommet til en grense som barnehageonkel. Jeg tok farvel med politikken, men valgte å studere sosiologi. Historie la jeg på vent. Overmodig sa jeg at jeg har hele pensum inne. Jeg skal ha noe nytt. Så det ble sosiologi og studenttilværelse på Blindern. Dessuten hadde jeg tatt opp pennen fra Bergensoppholdet. Jeg ble forfatter for fullt, og nesten til min død; oppdaget jeg at jeg var i ferd med å slå igjennom. Hva skjer!?!

Aksepten jeg fikk hos min far, brødrene Berg, samt bestefar, ga meg ny selvtillit. Dessuten hvorfor skulle jeg ikke kunne gjøre det skarpt på større arenaer? er jo sånn du kan tenke. At jeg skulle lykkes hadde jeg ikke akkurat planlagt. Det kom som en følge av et slags skippertak. I ettertid kan du tenke at, kanskje ikke timingen var helt god? «Never make your move to soon» som Ry Cooder sang. Gutta var små. Astrids muligheter ikke så store. Det økte selvsagt gapet oss imellom, hun med sin begrensede hjemmetilværelse, mens min tilværelse ble utvidet i all mulig forstand.

Som skjønnlitterær forfatter var jeg tydelig på at jeg ønsket å bruke mitt eget materiale. Jeg ønsket ikke å dikte opp en slags pseudoverden, jeg ville ikke gå over bekken etter vann. At redaktørene på Gyldendal tidlig fattet interesse for manusene jeg sendte inn, var selvsagt stimulerende. Men altså ikke helt umulig å tro, til tross for lektor Bøs strenge dom over mine norskstiler. Jeg skrev tross alt, jeg hadde en følelse av at jeg – som i fotball – bar på et talent.

Men selv om du bruker ditt eget stoff, blir det slettes ikke helt «according to life». Nærmest uten at du vil det, forandrer personene seg. De blir tydeligere enn i virkeligheten; men på den underlige måten at de fratas visse trekk, og tilføres nye. Musikken i boka (som er viktig) ble konsentrert til å handle om the Doors, og Jim Morrison. Jeg ville dessuten skrive en kollektiv roman (ala Alf Prøysens «Trost i taklampa», ikke så harselerende som hos Prøysen, men allikevel med en humoristisk grunntone), og ble med dette enda mer frigjort mitt eget ståsted. Et siste løft fikk jeg da jeg midt i mellom to versjoner av manus hadde lest «Garps bok» av John Irving.

For en bok! Jeg kan enda gjennomleve dramatikken rundt livet til Garp. Dessuten vevdes lesingen av Irvings debutbok inn i dramatikken som hadde begynt å utfolde seg på min egen hjemmearena. For der bar det mot fullt opprør. Det fantes altså en dramatisk nerve i det hele, som fikk meg til å skrive meg fram til min hovedpersons selvmord. I utgangspunktet skulle ikke så ha skjedd, men det kom. Det ble «den fulle konsekvens» som Sigmund Hoftun, hovedredaktør i Gyldendal skrev.

Grunnen til at jeg syns «Ungdomsblues» er en annerledes og viktig bok den dag i dag, er drivet i den, dens vellykkede humoristiske grunntone, og avslutningen som ender midt i solar plexus. Akkurat sånn var det, kan jeg tenke. I overført betydning selvsagt. Virkeligheten var det forferdelig vanskelig å skulle fange, enn si noe om, og den var helt annerledes, mens blues’en min fikk allikevel sagt det! Den viser i tillegg hele tiden en respektfull holdning til bokens kvinneskikkelse (Astrid). Men som det ble, kom jeg til å hate boka, og ville aldri snakke om den. Jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg var lykkelig over den - noen sekunder?

Ved siden av bokutgivelse, tok jeg sosiologi grunnfag med brukbar karakter. Jeg var i full sving som organisator for et slektsstevne på Vollen i Asker. Jeg hadde til de grader «reist kjerringa» som man av en eller annen idiotisk grunn sier. Men hva hjalp det? Det var i det små blitt reist en stor kampanje mot min personlige status, dens utførelse i alminnelighet. Man uttalte at en undertrykkelse av kvinnen i min umiddelbare nærhet foregikk, nemlig Astrid. Undertrykkeren var meg. Stor sympati, og stort engasjement, ble vist, og jeg tapte i den ene diskusjonen etter den andre. Jeg «eide» dessuten ikke min hustru, som det ble påpekt, og Astrids frigjøringsprosess var i full gang. At jeg skulle være forfatter liksom, vel det var en provokasjon. Riv ham ned!

DA MANNSROLLEN STO I EI DØR

Den myke mannen ble parodiert. Jeg som var et billøst svar, barnehageonkel, og en kløne praktisk, kunne kjenne meg en smule rammet. Dessuten kom hverdagens trivielle krav med sitt mas.  Man ønsket å ha badekar, så jeg målte opp, fikk kjøpt et badekar, men målene stemte ikke og der sto jeg, svettende og fortvilt, med et ubrukt badekar til salgs. Med tap. Min gamle sløydlærers lekse hadde prellet av kan du si. Det var snakk om at man kunne bygge ut i kjelleren. Man skulle slå ut en vegg. Man skulle skifte dør. Til den jobben trådte min far til. Kjente jeg at det svaiet?

Pappa og jeg tok egentlig litt farvel med hverandre der på idrettsbanen. Da jeg ikke fulgte opp og blei Bergjern junior, men mer og mer en musikklyttende, langhåret yngling, ble avstanden oss i mellom riktig stor. Men fatter’n kunne nærmest gå og surmule litt en periode han, for å komme sterkt tilbake. Glemmer aldri den gangen jeg spilte baksiden på Led Zeppelin III album. Han som kunne prestere en regelrett eksplosjon om jeg (som satt med øretelefoner på) holdt rytmen på et irriterende vis, sa etter at den vidunderlig vakre «That’s the way» tonet ut, «så vakkert da Rune!». Ja, han overrasket meg, og skulle med årene hente fram flere feminine sider hos seg selv, til stor glede i mor og fars livslange ekteskap. Men på 70-tallet var jeg både til bekymring, og en vandrende provokasjon.

Vi hadde definitivt hatt våres skjærmysler etter at jeg kom hjem fra Bergen. Fatter hadde hatt atskillig å utsette på meg (og med rette), men da jeg suverent hadde gjort suksess som barnehageonkel, ble han imponert. Dessuten hadde vel jeg som ingen annen møtt fatter hardt mot hardt, i en periode han og mor hadde sin ekteskapelige krise. Den gangen stilte jeg opp som mammas «ridder». Ja, vi slåss den gangen, og jeg viste ingen redsel. Han kunne jo ikke se annet enn en gryende Mann i meg, til tross for masken med langt hår, i barnehageonkelen osv.

Etterstadsletta sto fortsatt sterkt som alles base, det sted der farmors kjærlighet fantes og der «gutta», brødrene Berg kunne ta med seg sine kjære. Selv om det haltet veldig på den fronten. Begge brødrene ingeniørene skulle nemlig bli skilt. Men var det så lett da? het det fra den kanten. Til farmor kunne de komme uansett, i hvert fall så hun fikk se barnebarna. Fortsatt sto jeg i en særstilling hos farmor.

Det ble nemlig arrangert en lørdagshappening på Torggata bad formiddagen, som siden ble en tradisjon. Alle gutta fra bestefar Reimer, brødrene Tore, Arnulf og Sverre (med sine sønner Ketil og Øyvind), samt undertegnede med eldstemann Kristoffer (fire generasjoner!) ga seg bassenglivet i vold, med en innlagt halvliter på Roxy før retur Etterstadsletta med farmors lørdagsmat; nystekte karbonader, stekt løk, laksesnabber, digre brødblingser med melk til drikke.

Til og med brødrenes eget tippe/poker selskap «Stardust» med bestefar som generalsekretær, fikk jeg inngangspass til. Jeg fikk nyte alt patriarkatet kunne ha av særordninger. Jeg kunne kjenne at det varmet skikkelig, at jeg ble tatt på alvor. Mens jeg hele tiden lurte på hvem som hadde snakket meg inn. Hvem blant bestefar, Tore, Arnulf og Sverre? Var det farmor?

Uansett sto fatter og jeg og strevet med å sette inn ny dør til leiligheten på Veitvet. Det var godt med hjelp, men jeg visste jo at vi var begge like usikre ovenfor oppgaven. Dørens ramme skulle vatres. Den skulle kiles, og festes etter alle kunstens regler. Det kunne nemlig fortsatt forekomme at Astrid i fullt sinne ville slenge den noe alvorlig igjen. Døra måtte for all del kunne tåle dette. Jeg så det for meg hvordan døra plutselig gikk fra hverandre, og at det ville være vår feil.

Det svaiet skikkelig! Det ser jeg nå. Ikke sånn sett at døra ble noen dårlig dør, døra ble tvert i mot en usedvanlig stødig dør, vi overgikk oss selv. Den står der for alt jeg vet den dag i dag. Men for far og sønn svaiet det. Vi tok oss sammen begge to, med våre eksplosiver innabords. Vår uhelbredelige manndom. Rent billedmessig forteller historien om en urolig framtid. Vi arbeidet med ei dør. Ei dør som skulle brukes …  

FOTBALLENS VEI TIL HJERTET

Skal jeg finne ut hvorfor eller hva som fikk meg til å bli mer enn «litt» interessert i fotball, må jeg foruten å gå langt tilbake i tid, fortelle om min egen fotball «karriere». Den hører med. Men først og fremst komme med et soleklart utsagn: Fotball er genialt! Fysisk sjakk. Intellektuelt sett får en betrakter av fotball mulighet til å legge alle mulige innfallsvinkler til spillet. Uansett hvilken han eller hun velger, vil betrakterens ønsker bli oppfylt. En psykologisk tilnærmelse. 100 % uttelling. En artistisk tilnærmelse. 110 %. En sosiologisk, politisk, historisk, kulturhistorisk, nasjonal, internasjonal, individuell, kollektiv, enhver vinkel kan benyttes. Men grunnen til at fotballen ruler så suverent, er dens erobring av hjertet ditt.

Det var jo aldri tvil om at det var Vålerenga som var laget. Jeg er døpt i Vålerenga kjerke, og etter noen år i Lack street flyttet vi til Vallefaret, som er next door til Valle treningsfelt for nettopp Vålerenga. Vi hang rundt «Brakka» selvsagt, og var kjent med alle spillernes stil kan du si. Fleipen. Holdninga ala «ta’n på hæl’n». Jeg har sett dem komme og gå, Bonden, Henger’n, Bruno, Hoftvedt, Yngve Andersen, Iver’s, Fosser’n …
Lek med ball var obligatorisk, og vi var så mange som holdt oss rundt klubbhuset i håp om bli oppdaget, at man arrangerte matcher der vi fikk prøve oss. Jeg var jo sprinter, og burde helst spilt på vingen, men der havnet jeg aldri. Det var som med sløydbenken, det var som med de to yttersvingene på skøytebanen (da jeg glemte vekslinga), dessuten var jeg nærsynt. Jeg tok ørsmå øyeblikk med «ferie» fra omgivelsene, og avslørte meg. Men i mindre stressa – og trygge øyeblikk demonstrerte jeg at jeg skjønte poenget med å spille vegg, at jeg hadde oversikt. Vi spilte «5 a side», inne som ute …

Fotballinteressen ble i høyeste grad delt av alle i hele familien. Treffene på Etterstadsletta kunne skifte voldsomt i stemning. Hadde vi en seier i baklomma kunne det hende at onkel Arnulf lekte at han var intervjuer i garderoben, med de siste inntrykkene etter kampen. Vålerenga hadde en lang nedtur i divisjonene på 70-tallet, men vi som var fans stilte på kampene like trofaste. Like optimistiske, før det motsatte ble bevist, som det ofte ble. Trofastheten var uomtvistelig. Det fantes bare ett lag. Onkel Arnulf (som også var ving), godtok til og med kallenavnet «Nuffe» som han til sin store sorg hadde i gata, men som nå mer kunne sees som et slags kunstnernavn, som egentlig betød han «Tekniker’n på vingen, ja han i Vålerenga», som til slutt ville bare bli Nuffe.

Uforglemmelig var en match på Bislet da vi slo Brann 5-2, med bestefar, brødrene Berg, mine fettere. Legg merke til at «vi» slo Brann, og det var en deilig seier på alle mulige måter. Stemningen var nærmest elektrisk på Store Stå, og i en situasjon der alle så en åpning for Yngve Andersen, vår slepne midtbanespiller, og skreik «skyt!», skøyt mannen vi alle liksom var i det øyeblikket, og ballen satt klistra i vinkelen. For en stund! Ekstatisk!

Jeg har aldri falt i den engelske fella. Det sies at alle fotballinteresserte i Norge har et engelsk lag de følger. Men fatter, eller Bergjern som han var da vi så på lørdagskampene på TV, ga meg først og fremst gleden av å leite etter situasjoner der spillere tar’n på hælen. Laget ble ikke viktig. Jeg ble opptatt av «Stjernespillere» som George Best (Man U) eller Charlie George (Arsenal), spillere som kunne utføre underverk. Hva hadde jeg med en engelsk by å gjøre? Men det har også å gjøre med at TV-bildene ikke gir hele sannheten om en fotballkamp, bare glimt av den.

Jakten etter kunststykker har fulgt meg, uansett hva slags fotballkamp jeg ser på; det er kanskje filosofi? Vål’engelsk, sa fattern. Du skal se på utrolig mange kjedelige kamper, og det må du, men det kan glimte i gråsteinen, det kan poppe opp et stykke etterlengtet magi. Som på en kamp på Melløs stadion i Moss. Det virket som hele laget var slapt og giddaløst. Frispark fra midtstreken. Iver’s står håpløst langt ute på kanten, uttafor 16-meteren, Yngve Andersen slår en ball i riktig retning, men for en gangs skyld, hardt! Iver’s handler på instinkt tenker jeg. Kaster seg sidelengs i været, kliner til, treffer perfekt på volley, ballen går i en aldeles deilig bue i motsatt hjørne. Pang! 1-0. To spark på ballen. Fra midtstreken. Et øyeblikks galskap, genialitet. Eneste mål i en elendig kamp, men med et øyeblikk du husker resten av livet.

Lagspillet, kollektivet, sjakkspillet i fotballen som du vet er spillets kjerne selv hvor opptatt du er av magien, ser du ikke så godt på TV. Du må være på stadion – helst høyt oppe, for å se det. Trekkene, trekantene, samhandlingen. Midt i dette skjer undrene. Fotballkamper antar mulig beskrevne kampbilder som «rått parti», men der du ser at den laveste spilleren kan vinne en hodeduell. Der en hengslet yngling rister av seg to kjemper av noen motspillere, med et rykk og en tunell. Pulsen i kamper der det dirrer, hvor ingenting er avgjort, der det «ligger mål i luften», noe som kan utløse noe så vilt som en Bjørge Lillelien ekstase, når det kommer. Det fantastiske er også at drømmemålene kommer, som for Man C da de vant seriemesterskapet.

Fotballen taler til hjertet aller mest når fotballtilhørigheten din blir utfordret, har jeg oppdaget. Som da jeg ble klar over at svigerfamilien min var Lyn-tilhengere, det vil si en klubb på Oslo bys vestkant. Da økte fotballinteressen og engasjementet mange hakk. Man vil enda sterkere at laget skal vinne. Selv nederlandske pater Arno, husvenn hos min svigerfamilie, var Lyn-tilhenger, og så ivrig at han en natt i cella drømte at han skulle ta straffe. En livaktig drøm dette, for pater Arno tok sats i søvne, spente beinet rett inn i murveggen, og var handicappet i lang tid etterpå.

Det er da du skjønner at alle som har galskapen intakt, tilhører en stor familie. Visst er det en krig, men en krig som skal utføres med lovlige midler. Der det er den smarteste, den minst stressa aktøren som gir den forløsende pasningen, eller dukker opp på rett sted, til rett tid. Øyeblikk som får hjertet til å banke sterkest om du har hjerte til det, og kan prisverdige dette, trass i at du nettopp fikk et mål midt i fleisen.