ALF PRØYSEN OG JENTENE

Jeg rykket opp i gradene etter et halvt år som praktikant og ble barnehageassistent. Fikk jobb i en flunkendes ny barnehage på Tonsenhagen, Sandbakken. Det var moderne, styrer var nyutdannet barnepedagog, og jeg var ikke lenger alene mann. Ivar dukket opp, en slentrende lugn kar som lærte meg å like Alf Prøysen. «Han var ikke fin nok for de fine, han Alf», fortalte Ivar, og jeg lærte at Alfs repertoar består av flere sanger enn «Du ska’ få en dag i mårå» og alle barnesangene jeg snart kunne på rams. Aller mest nytte hadde jeg av Ivars påstand om at det var få som skjønte kvinner bedre enn han Alf.  «Du må lese prosaen til Prøysen», og så var det som å møte farmor oppi det hele.

Når jeg ser på bildet av farmor, eller Olga Isaksen da hun var 15-årig konfirmant, våren 1921, forteller det en hel historie synes jeg.  Jenta tilhører definitivt «Flukten fra bondeheimen» som Alf Prøysen harselerer over i «Trost i taklampa». Hun er klar. Hun er heller ikke den første. Søster Jenny hadde allerede vært i byen lenge, og var kommet med toget til Hamar i «blåklokkevikua» med koffert, og en mengde smågaver til de yngre søsknene. Kanskje en ny pipe til pappa Aksel? – Sjekk ut sveisen hennes, det noe tverre oppsynet: «Er detta’ne nødvendig?» Hun kom ikke til å bli i bygda stort lenger. Konfirmasjonen var det stykke papir som ga henne startgrunnlaget.

Hun var stuepike hos juristen Hieronymus Heyerdahl (barnebarnet til Eidsvoldmannen og prosten Heyerdahl som kom til Gran på Hadeland) som var kjent som selveste «Rådhusets far», da hun traff bestefar. Da vi barna hadde passert grensen for den anstendige alder, fikk vi høre om den gangen paret var i den innledende og forelskede fase, og farmor selv passerte grensen for det tillatte, ganske suverent. Herr Heyerdahl med frue skulle nemlig i selskap, og Olga så sitt snitt til å invitere Reimer «hjem». Krisen inntrådte da de til sin forskrekkelse oppdaget at Heyerdahl med frue sto rett utenfor hovedinngangen, og mye før planlagt tid, grunnet et anfall av hodepine hos fruen. Quelle blamague! Hva skulle de gjøre? Det var ikke annet enn å skjule bestefar i stuepikens vesle avlukke, for å avvente parets tilstundende aftentoilet. Som bestefar sa da historien ble fortalt: «De ble jo aldri ferdig.»

Det var ikke vanskelig å skjønne kollega Ivars poeng. Gjennomgående finnes ikke ei eneste jente som Prøysen har møtt, som har mer eller mindre sin slagferdighet i behold. Sett i lys av kvinnefrigjøringens fokus på kvinners fremstilte offerrolle, passet ikke Prøysen helt. Han falt jo også av lasset Alf så alt for tidlig i 1970, bare 56 år. Den dag i dag holder jeg Prøysen høyt, og som den perfekte historieforteller angående mine forfedres «flukt», kall det gjerne det, fra landet og inn til byen. Hans kvinnesyn har dessuten en nyanserik detaljrikdom det er sjelden menn i dag kan mestre. Da Alf – på den sensasjonelle måten – ble avslørt å ha et mer nyansert seksualliv enn vi også ante, syntes jeg dette ga Prøysens materiale mulighet for enda mer spennende tolkinger. Jeg tilhørte definitivt ikke hylekoret som fordømte Ove Røsbak i 1992.

Alf var noen år yngre enn Olga. De så hverandre aldri i levende livet. Foreldrene hennes Aksel og Klara flyttet også fra Ringsaker og Præstvegen før Olga kom til. Men hun hadde sikkert fulgt sin mor Klara omkring i landskapet, til kirkene Ringsaker, hovedkirken og annekset Veldre, et landskap Klara ikke hadde mindre enn 8 halvsøsken i, pluss en hel, en yngre bror. I dette lå selvsagt ønsket om ikke å se seg tilbake, hurtigst mulig skjule sitt bondske språk. Men Alf Prøysen hadde denne gudsbenåda evnen til å vekke minnene, sånn at du trallet med: «Heisann og suliatten tei / for sola og deg og meg!»

Det har slått meg at Ivar sannsynligvis ville «hjelpe» meg en smule. Kanskje slo det ham at jeg var alt for godtroende hva kvinnekjønnets beveggrunner måtte være? Han snakket seg i grunnen aldri mett om Alf, og siterte ham støtt og stadig. Jeg hørte på, og har hentet fram Prøysen med jevne mellomrom selv. Han er der vet du, det er bare å lokke litt så kommer’n - nesten som Teskjekjerringa?