DET AKADEMISKE HÅNDSLAG

Jeg og min kamerat Stein fra gymnaset var begge sønner av boktrykkere; fedrene våres hadde sine håndverkerbrev behørig innrammet på veggen. Gymnasets dager var over, og vi hadde kommet igjennom. Riktignok med kanskje heller dårlig resultat, men like fullt: Spørsmålet kom om vi skulle ta skrittet ut. Dette gjaldt vår tids mulighet: Arbeiderklassens sønner kunne rykke opp i hierarkiet. Samtidig hadde den politiske vekkelsen som hersket i vårt land sine klare føringer angående dette brennheite spørsmål, som i symbolsk forstand skulle avvikles på den stolte Universitetsplass, mellom søylene.

Det var veldig greit at vi var to stykker som skulle i ilden. Siden har vi også fulgt lag, Stein og jeg. Vi diskuterte livlig alle inntrykkene vi fikk, ikke der og da, vi sendte hverandre talende blikk, men etterpå måtte vi lufte ut. Vi ble slått av all stasen. De svarte luene med veldanderte dusker. Alle fotografene. Vi skilte oss demonstrativt ut, uten å ha tenkt igjennom saken. Vi hadde riktignok tydelig vist at vi ikke ville ha foreldre til stede, men uten å være oss det helt bevisst ga vi faktisk akademia et skikkelig pek det kanskje aldri har kommet over?

Denne stille motstands vei er svært lite påaktet, og jeg sier at fordi man i Frankrike på død og liv skal rive ned Bastillen gang på gang, finnes et alternativ. Den sosialdemokratiske ungdommen av arbeiderklassen sa ja til å bli akademikere, men man ønsket ikke dette åpenbare smiskeriet og stasen rundt akademia, som i tidligere tider. Det virket. Dag Solstad har beskrevet i artikler hvordan doktordisputasen gjenstår som stas, uten innhold. Nesten enda verre. Blir konklusjonen at akademia er et skall? Ikke bare norsk akademia, men hele verdens akademia sliter. Fra øyeblikk som verdensherskere, er også fallhøyden stor.

Men om vi, som arbeiderklassens sønner skulle gå inn mellom søylene og motta det akademiske håndslag, skulle vi gjøre det på åpent vis. Det vil si uten pynt. For direkte å gå til angrep. Det var den egentlige innebyrden av det håndslaget Stein og jeg ga Universitetet i Oslo den høstdagen, vi utfordret den norske stat og den akademiske verdighet verden over. Vi skulle være fagkritiske. Vi skulle ikke sitte der stumme, på ethvert sete vi ble tilbudt, aldri, aldri med noen slags underdanig attitude. Vet ikke om vi påførte akademia annet enn skepsis. Ingen stoler 100 % på vitenskapen lenger, men det er ikke vår bragd. Svaret ligger hos vitenskapen selv som er en evig utviklende gryte. Et bol. Svaret på hvorfor humlen surrer omkring, år etter år.

Jeg gikk tilbake til arbeidet på Vinmonopolet, og en fortsatt intens lesing av Morgan Kane, for å holde ut. I tomrommet etter gymnaset levde jeg i dette vakuumet der jeg plutselig oppdaget at søster begynte på samme gymnas som meg. Jeg var like uforberedt på det som at foreldrene mine syntes det var foruroligende at jeg ikke jublet: Dette vil jeg studere!  I stedet rotet jeg meg inn i den politiske veven der Den kinesiske retningen fortalte at de intellektuelle burde være industriarbeidere: Det de sa innerst inne var at akademikere forøvrig er noen tvilsomme skruer som burde brennes. Jeg oppdaget et latent hat mot de intellektuelle. Dels klassehatet. De som man har kalt skriftlærde, kandidater, informatører, lærere, professorer, cand mag, philol hadde til dels plaget et folk av «uvitende». Av og til brenner det.

Så jeg holdt på beslutningen, selv hvor mye de undret over hva jeg egentlig sa, med så ubestemt å si at jeg skulle lese til forberedende. Når jeg egentlig bare leste Morgan Kane? Mange ganger var søster den eneste som møtte meg på denne tiden med et virkelighetsnært blikk. De andre innbilte seg alt for mye rart. Men var det ikke jordnært nok å jobbe på Vinmonopolet? eller med de stundene jeg opptrådte som læreskolevikar på Hovin og Hasle skoler? Men innerst inne visste jeg at de var bekymret med rette. Jeg visste jo pokker ikke hva jeg ville med det akademiske håndslag!