EN BERGENSK BLUES

Historie er faget mitt, men oppstarten i Bergen ble av det svært vanskelige slaget. Det gikk rett og slett elendig. Jeg åpnet dessuten fullstendig renset for penger, og fikk lånesøknaden i retur. Selvsagt kunne man låne penger i banken, men jeg var engstelig for den slags. Nåvel. Det verste var hjemlengselen. Jeg var en filolog, eller les, humle, på avveier. Fryktelig langt hjemmefra, og Bergen by ble jeg aldri helt fortrolig med. Jeg må derfor stadig tilbake til Bergen for å redde min tapte ære. Det går kanskje bedre for hver gang, men smaken av noe uhellsvangert sitter i.

De første dagene da sansene er svært vare, kommer jeg aldri til å glemme. Jeg hadde anskaffet hybel på Minde, siste holdeplass med trikken (en trikk Bergen by klarte å kvitte seg med, helt til de forsto at den burde komme på plass igjen – alt det gamle «rælet» sendte de utfor i sjøen et sted, har jeg hørt, forbauser meg ikke). Minde town var trivelig, der fantes bank, kino, en forretning eller to, dessuten en svært hjemmekoslig kafeteria med billig «dagens». Huset jeg bodde i hadde to etasjer, der første etasje var til studenthybler, annen i helhet utleid til en familie.

Hvem var så mine felles hybelboere? Den første dukket opp litt etter middagstid første dagen. Jeg hadde med verdens tyngste ryggsekk innfunnet meg, pakket ut og til og med feiret det hele med en øl. Mitt værelses inngang var rett ved fellesstuen og snart hørte jeg at TV’n viste noe så sveisent som en Chuck Berry konsert. Men ikke bare det: Jeg hørte den umiskjennelige duren av et trekkspill. Vedkommende student trakterte bæljen fullstendig vilt! Skulle jeg virkelig bryte rett inn i en sånn besynderlig situasjon?

En psykologstudent fra Voss hadde dermed presentert seg. Snart kom også hybelens nordlending anstigendes, hårete som hin onde selv. Slettes ikke skåret for tungebåndet; til og med en hårete pekefinger viste en merkelapp med «Womans Liberation» og en knyttneve midt i kvinnetegnet som hang på veggen i den heller sparsommelige utstyrte fellesstua: «Den ska’ æ ha klistra opp!» sa han i rein bestyrtelse. «Æ va’ dritings!» la han til, og lo inderlig og lenge.

Jeg skal ikke påstå at vi noensinne kom helt på bølgelengde. Det tredje innslaget hybelboere var et par. De bodde der ikke lenge heller, men lenge nok til at i hvert fall hun deltok på et sagnomsust party der psykologstudenten og nordlendingen disket opp med hjemmebrent som hadde dryppet en stund og forpestet omgivelsene på hybelhusets eneste bad. Hun var intet annet enn en skjønnhet, og det var jo et hurlumhei da Voss’ utsendte sønn og Narvik sitt hardkokte, overgikk hverandre i å gjøre inntrykk på den vakre. Så skulle man selvsagt overgå hverandre i utlegninger om parringleikens avaganser, der min erfaring fortsatt var lik null! Det eneste som kom ut av det (rent bortsett fra at jeg sovnet til slutt), var at jeg ble tilbudt å overta parets rom. Det var så mye bedre, sa de.

Det var det. Definitivt. Jeg hadde utsikt til fjellene. Et aldeles fortreffelig skrivebord, og jeg ble forfatter der. En fortvilet forfatter.  Jeg så på været utenfor som virkelig bekreftet alle rykter om Bergen bys vanskelige værforhold. Det regnet fra dag en. Siden har jeg sett på væroversikter, og har funnet ut at det virkelig regnet ekstremt mye det året. Jeg ville i ettertid gjerne få slått fast en gang for alle om jeg levde under innbilningens kraft, eller ikke. Var jeg værsjuk den gangen? eller var jeg igjennom en fryktelig depresjon? Værsjuk teorien hadde mye for seg.

Jeg forsøkte å lese. Jeg forsøkte å ta for meg Bergen by – med paraply, men enten ble den vrengt, eller så måtte man innomhus så fort som mulig. På hotell Norge for eksempel der jeg en aften inntok to strake middager med biff (serveringsdamens oppsyn da jeg sa «Kan jeg få en til?»). Jeg gruet meg til kvelden. For da jeg egentlig burde fått sove, satte det unge (og virile) paret i annen etasje i gang med sin favorittsyssel – ganske hørbart. Sikkert til stor glede for paret som hadde overlatt meg deres rom. «Fint» liksom. Det var en umulighet å lese om historisk metodikk. Knirkingen, stønnene, gjorde meg så oppbrakt at jeg forsøkte å vandre rundt med en pipe. Eller jeg måtte bare gå ut, om det ikke regnet for voldsomt.

Jeg kom aldri helt til hektene. Til tross for Vossa psykologi. Til tross for hardkokt Narvik realisme, (og livaktige skildringer fra sjarklivet der nord). Til tross for noen besøk på Hulen. Til tross for at Arild Andersen spilte bass på brygga med en varmrøykt Teddy  som datt sammen i samme øyeblikk som soloen var ferdig.