"I SKOGEN VIDE"

Var jeg på Oslo-besøk opplevde jeg svært intenst hva jeg hadde gått glipp av. Jeg nøt utelivet i de store drag, traff venner overalt (innbilte jeg meg), men fikk først og fremst øyene opp for det aller beste med Oslo by – skogene utenfor. Sammen med et kobbel av mine gymnasvenner dro vi på tiurleik, og definerte ordentlig kjærligheten til skogen. En gang i livet skjer det, og siden må du tilbake til skogen igjen. Er du ute, vil du inn, er du inne, vil du ut. I skogen finner du uansett - fred. Som Knut Hamsun får i diktet «Så vender jeg om», da han snur byen ryggen og sovner «under en hegg et sted».

Om det var muttern og fatterns ivrige østmarkaturer veit jeg ikke. Kanskje er det sånn at skauen er merket i genene som et sted man trives? Man er ikke opptatt av at det kan krype, prikke og stikke i skauen, snarere vekker dette nysgjerrigheten. Så lærer man seg maurlivet i tua. Får med seg avtalen de har med bladlusa som mauren setter seg på ryggen til og kiler til seg noen saftdråper, før den drar tilbake til tua og spytter ut fangsten i et dertil egnet sted. Skogen er et sted du kjenner et liv som i all sin vishet gjør deg rolig.

Men den må beseires. Det nytter ikke uten kart og kompass. Du må stole på dens stier, dens forgjengere, skogens kulturhistorie, som har satt sitt preg på Osloskogen. Alt har sin spennende historie med spor etter finnebosetning, tømmerhoggere, fløting på elvene, Bernhard Herre, samt skogens tilknytning til bergverket som du finner overalt, i utkanten av Lillomarka, på Sognsvann og i søre Lunner. Snart hører hele marka sammen i et stort hele, som ingen byboer ordentlig har klart for seg. Du ser kun noen få etterlevninger av skogsfolket hver søndag, helt grytidlig, kledt i rutete flanellskjorter og med en gammeldags sekk på ryggen. Har du riktig flaks treffer du en sånn vandrende gullgruve.

Fattern hadde mer tilknytning til skauen enn familieturene rundt Nøklevann. En gang fikk jeg bli med inn Lillomarka til idrettsforeningen Njaals hytte ved nedre Langevann ikke langt fra Lilloseter. Det var første gangen man forsvant liksom helt inn i skogen, der alt ble en sti, der all oppmerksomhet ble viet de steiner, røtter, røsslyng, blåbærris og undervegetasjon som fantes rett foran nesen, samt de skohælene du hadde rett forut i sikte. Det var helt fascinerende; suggererende, som om du ønsket at turen aldri skulle ta slutt.

Nordmarka erobret jeg i gymnastiden. Det var en selvfølge at naturfaglinje folket gikk foran. Vi dro på atskillige turer til Stryken, men også til Movatn, rett før Sandermosen. Høst, vinter, vår, sommer. En gang, ja det kunne virkelig vært min store stund, var vi en større gjeng som var oppe ved Skillingen. Det var sommer, det var en yrhet som bare vokser i skogen. En pikelill kom meg i møte den gangen, og som ville bli med meg inn i teltet. Det var himmelsk, der man bare sank inni denne ungpikens favn, men der en fullstendig idiotisk kommentar om det som foregikk inni teltet ødela alt, som at hun var «lett på tråden» min pikelill! Der vi begge to stivnet til, og alt stanset opp. Det tilhører en av mine tilbakevendende tanker at jeg kaldkveler vedkommende, for så å gå tilbake til teltet …

Men det passer så godt med en pikelill i skauen, om hun ikke dør fullstendig av at hun ser en edderkopp, at hun kan slå fisken med et velrettet slag i skallen, sløyer den før fisken rulles inn i mjøl og krydder og stekes med en klatt smør. At hun er like ivrig på å finne det beste leirstedet, at hun deltar med å finne bålved, gleder seg til det mørkner …


Fine tanker når du i mellomtiden går aleine. At den skumle filmskogen er et dårlig skremselstiltak som av uforståelige grunner har blitt populært, gjør skogen deilig eksklusiv, så lenge du holder deg unna de store veiene der folk trener til Birkebeineren med tight utstyr, og der de under hjelmene bobler over av fartsiver i en fremadrettet øvelse som bringer dem rett til Nirvana i et herlig manisk pladask med hjerteinfarkt og støle rumpemuskler. Holder du deg til stiene, og drar lengst nord i skogen, finner du lykken. «Strawberry fields forever», en klukkende bekk, eller et ekko som en storfugl har spredd der den folder vingene ut og sakte sklir over grantoppene.