HYTTELIVETS ABC

Skrivebordet jeg sitter ved stort sett hver eneste dag jeg er hjemme, er et arvestykke etter svigermors far, doktor Nielsen. Det brukte å stå i hytta ved lille Stensrud, en av hans mange investeringer. For meg var denne plutselige kontakten med et hytteliv, fenomenet som sådan, en slags -som å våkne av en søvn opplevelse. Det betød en utvidelse av «Åpent hus» prosjektet selvsagt. En hytte var et sosialt vesen nærmest, som lengtet etter menneskeliv. Men doktor Nielsen hadde ikke mindre enn 3 hytter, en i Oslo, to i Kristiansand med omegn. Det var snakk om en bråstart på hyttelivet for min del.

Skrivebordet er kanskje i minste laget, men det passet selvsagt helt glimrende til en hytte. For meg er det uansett det riktige skrivebordet. Det har den rette historien. Det bringer meg til den riktige stemningen. På en måte i kontakt med doktoren selv. Det bærer med seg stedet det sto på – lille Stensrud, som var vår favoritthytte, ved siden av hytta ved Sagvannet i Kristiansand. Dit måtte man ro, men avstanden til hytta gjorde den nærmest uoppnåelig.

Astrids grandtante «Tante Tulla» var et fenomen i Kristiansand, en original. Byhuset hun arvet etter doktor Nielsen lå i kvadraturen, hadde gårdsrom og var høyt under taket. En gang trodde hun Astrid var blitt brått syk, men det var hun jo slettes ikke. Jeg skulle siden få et nytt forhold til Kristiansand og Flekkerøy, der den tredje hytta lå, da oldefar Al Berg viste seg å ha et forhold til Flekkerøy gjennom sin morslekt. En dag kom jeg til å reise tilbake til Flekkerøy og gården Berge, fyrhuset helt ytterst, der havet sto inn.

Doktor Nielsens forhold til hytter var lett leselig. Han hadde tre varianter av dem – en friluftshytte med havet i nærheten, en skauhytte ved et vann, samt en hytte i nærheten av byen, og i skauen den med. Han var en av samfunnets privilegerte, han kunne ta seg råd til det. Hyttene skulle være rene fristeder, der han kunne tørke seg av byens støv, lete fram andre kilder inni seg, for en dag å komme tilbake til hverdagen. Selvsagt hadde hyttene sine regler og spesialiteter man måtte ta hensyn til, alt dette som gjør hyttelivet til et helt eget samfunn, det nærmeste du kommer et anarki, enn si diktatur.

Naturromantikken (og der doktor Nielsens hytter plasserte seg) ved århundreskiftet var starten på Norges hytteeventyr. Siden kom arbeiderklassens dugnadshytter, de typiske utparsellerte hyttefeltene, samt de overdådige hyttepalassene som overklassen har utviklet. I hyttevrimmelen har de gamle «enkle» hyttene blitt mer og mer borte – synd, for i denne klassen finner jeg mine favoritthytter. Ser jeg på hyttelivet generelt har jeg for eksempel stor forståelse for min far som nektet å bli bitt av hyttebasillen.

Kanskje var det en hendelse på et hyttefelt vi engang var budne som var utslagsgivende? Vi var kommet til en hytte virkelig av det smålåtne slaget, og der du samtidig har hytteregler som begrenser alle bevegelser. Med gjester var det overfylt på verandaen. Man serverte rabarbrasuppe, varm, og for far ble den skjebnesvanger. Han hadde ikke fått annen stol enn en liten sammenleggbar sak, som selvsagt spjæret akkurat i det han fikk suppen servert, som dermed havnet et helt annet sted enn den skulle. Fattern var jo sprek (og temperamentsfull) så jeg husker han spratt over verandagesimsen og rett inn i skauen. Like nedenfor lå et vann som han stupte uti. Smart. En trang hytte var ikke noe for farsan.

Men på lille Stensrud likte han seg, og en gang hadde vi et stort familieselskap med besteforeldre til stede og lykkelige Kristoffer som stabbet rundt fra den ene favnen til den andre. Hyttelivet gir og tar. Det krever mye oppmerksomhet, og har du ikke den å skjenke kan du like godt la vær. Hyttelivets D handler om hyttesamarbeid, eller fravær av det. Da har du også resten av alfabetet. En viktig leksjon uansett, og som i sin tid skapte «Hyttekameratene» en bevegelse jeg startet langt seinere i livet, da jeg forsto at jeg savnet hyttelivet. Et kollektiv som i sin tid førte meg til Hadeland.