KØNTRI TRUBADUR

Statusen gift familiemann med et folkelig yrke til kvinnekampens fremme (kvinner ut i arbeidslivet!), forandret min orientering i forhold til musikk. Jeg hyllet snart musikken jeg bare noen år tidligere hadde gjort narr av. At dette skulle være en inkonsekvens, eller flaut, brød jeg meg ikke om. Jeg ble ingen skapkøntritilhenger. Det var køntri for alle penga, ikke i den forstand at jeg plutselig hatet jazz. Pendelbevegelser er ikke noe for meg; da blir du jo bare svimmel! Full åpenhet. Ærlighet. Man kan ikke gå rundt å være forbanna på amerikanere resten av livet på grunn av Vietnam.

Sistnevnte ståsted er gjennomført av vietnameserne selv. I dag fremhever de i stedet den amerikanske motstandsbevegelsen, ja hele verdensbevegelsen mot den amerikanske statsforvaltningens krig, utført av marionetter. Det er i denne motstandsbevegelsen og internasjonale støtte de henter en positiv kraft inn i fremtiden. Små heltestykker på veien som gjorde en ende på galskapen. Alt fra Olof Palmes klare standpunkt, folk i den minste utkant til de store byer som demonstrerte, til journalistene i Watergate affæren som avslørte bandittene i amerikanernes statsforvaltning. 

Midt oppi det hele beviste amerikanske musikere at de hadde en kulturarv, en «melting pot», en gryte, et bol, der alle ingredienser kom til anvendelse. Den store helten min ble Ry Cooder. Han var rett og slett sjefshumlen over alle humler. Bombus fantastico. Bare lanseringen av hva det handler om:  «Chicken skin music!», musikk som gir deg gåsehud.

En arbeidskamerat på Vinmonopolet hadde introdusert meg for Grateful Dead, siden kom Little Feat, det faktum at Neil Young hele tiden hadde lagd køntriperler. Mr Ry åpnet opp hele køntrisekken. Han sang gamle Woody Guthrie sanger, han spilte med Rolling Stones da de stakk hue inn i det amerikanske bolet, han innførte meksikanske toner og frasering, brukte trekkspill, gospel og minstrelinspirerte korinnslag, og innvevd i det hele hadde han sin egenskapte gitarstemme, en slidegitar som hele tiden fortalte om Rys nærvær.


Kamerat Per (som hadde en forkjærlighet for endeløse selvkritikker) ble kjæresten til søster, og vi hadde tøffe diskusjoner der Ry Cooders musikk ble debattert (til stadig nye musikkeksempler). Snart var han like frelst som meg, og høydepunktet kom da Ry – med band – stilte på scenen i studentenes Chateau Neuf. Folkeligheta slo røtter, Ry Cooder ble også mine foreldres favoritt, og konserten ble uforglemmelig. Ry him self ikledd Hawaii-skjorte (som selvsagt også ble favoritt sommerplagg), koret besto av tre herrer, der den absolutt høyeste og kraftigste av dem sang falsett, mens den minste sang bass!

Et stort steg til å forandre mitt forhold til min gitar enda en gang. Barnehageonkelens gitar, som jeg måtte kjøpe da jeg ikke lenger hadde søsters gitar for hånden, har eldste sønnen min arvet. Men det er blitt flere fram til dagens foretrukne Washburn stålstrenger. Fra jazz, til barnesanger, fra barnesanger til folk songs. Det var en trubadur som vokste inni bringen. Ikke «visesanger», som bare høres feil ut. Trubadur, med de største som Cornelis, Bob Dylan, Donovan, Neil Young og endelig RY.

Den musikalske lykken på Chateau Neuf står som et deilig høydepunkt den dag i dag, der vi med barnevakt kunne unne oss denne kvelden. Det skjedde samtidig midt i Per og Monas lykketider, som mine foreldres. Hører jeg Ry den dag i dag, kjenner jeg på denne lykken. Musikk er nå en gang sjefen over de gode tinga.