ÅPENT HUS

Vi arvet huset etter min hustrus bestefar, det var ikke etter arverekkefølgen, men det er ikke et uvanlig trekk i historien, og vi trengte husvære. Et perfekt sted. Med en hageflekk. Ekstremt lytt i huset, men så er det Selvaags etterkrigsprosjekt med å gi folket hus med enkle og billige materialer og lavere byggeutgifter, i full utfoldelse. Leilighetene var et eldorado for de snekkerkyndige handy mannfolk som bosamfunnet måtte komme opp med. Med hjelp satte jeg i gang selv faktisk. Drømmen om huset for min del var at det alltid skulle være folk i det. Idealet var et slags «åpent hus».  

En snekker på Folkemuseet på Hadeland, Olaf, skreiv en oppgave om 50-tallshusa på Hadeland og jeg jobba en stund med denne med tanke på en utstilling. Oppgaven has Olaf brakte meg rett tilbake til Veitvet.  Så er de et slags fenomen også, med sine faste spesialiteter. Trehus. Alltid solid. Målene de samme. Materialet. Løsningen med ildstedet helt sentralt i huset. Samtidig står de som vitnemål om bolignøden i årtidene etter 1900-tallet, mine besteforeldres oppvoksttid. En tid var forbi.

De kom som erstatning for bygninger som hadde greid å huse storfamilien tidligere. 50-talls hus med småfamilien betød egne rom for barna, og aldri mer trangbo. Det var en drøm med stor plass, som endelig mine foreldre med mye større boflate på Vestli også kunne oppleve. Det var som om vi rykket opp en klasse alle sammen! Jeg tror ingen av oss kom til å savne Vallefaret noe svært alvorlig, to-roms for fire mennesker var virkelig smått. Men søster gjorde det nokså åpenbart hvor stille det var blitt etter at jeg dro. Selvsagt ba jeg henne komme på besøk så ofte hun ville, og så ble de enda mer aleine. Ingen gamle naboer å se etter en gang. Så de måtte komme ofte til Veitvet foreldrene mine og. Besteforeldrene mine måtte komme. Og alle kom.

Min mening var at om ikke storfamilien fantes måtte vennskap og naboskap erstatte dens sosiale tilsnitt. Det heldige var at vi var enige. Astrid og jeg hadde også felles venner i den forstand at hennes venninner hadde begynt å vanke med mine venner. Men vankinga var løselig, og konfliktfylt. Dette til tross ba vi dem komme.

Et annet innrykk var jevnlig politiske møter, kåken ble et fast møtelokale for alt fra lagsmøter til studiesirkler. Det var aldri nei i min munn. Jeg hadde tatt opp politikken igjen, mindre overbevist enn noensinne, men det var det sosiale: Vi hadde et sabla hyggelig boliglag, som i blandingen av seriøsitet og møtekultur ble en suppe av ugjennomtrengelige møteposter, som når kamerat Per skulle forklare hvorfor han ikke kom tidsnok til møtet, og gjerne ville fremføre en utførlig selvkritikk av det uendelige slaget, mens kamerat Tore lo så han hikstet, og måtte bankes i ryggen.

En dag kom nabogutten Terje bortom mens jeg satt i hagen. Jeg hadde plassert afrikaspydet i bakken, jeg hadde høytalere i døråpningen. Da barne-TV begynte ble han bedt om å være, dessuten fortalt at han alltid var velkommen. Selvsagt så kom han igjen, han ble en husvenn. Jeg skulle en tid miste Terje av synet i mange år, men en dag kom han tilbake, og ble min arbeidskollega. Enkelte mennesker mister du ikke.

Hva passet bedre enn at vi hadde en huskatt? Det måtte vi skaffe oss, og Alex kom. Litt av en katt. Som en snurrebass kunne han løpe opp veggen i entreen som hadde strietapet, over taket (Alex opphevet tyngdekraften, den rakkeren!) og ned igjen på den andre siden. En dag den hadde tilholdssted på skulderen min kjente jeg at den satte alle klørne inn i meg. Samtidig med smerten så jeg rett på en rev som tuslet over tunet.

Som Alex gikk seg en alt for lang tur og ble borte en lang tid, kunne også noen av de andre sosiale innslagene i det «åpne huset», vise seg å være problematiske. Som at ingen av våre jevnaldrende viste noe tegn til å sette bo, som oss, og derfor også levde i 20-åringers forvirrede og svært selvopptatte univers. Ikke alltid like enkelt, som i den perioden en av Astrids venninner hadde det med å kutte seg med kniv, når hun kom i et spesielt humør. Nok et unntak: Som da Astrid ble medlem av Kvinnefronten, for møtene deres foregikk aldri  i vårt hus. Men et «åpent hus» må være forberedt på alt. Selv de som ikke kommer.