CLUB 7 - ALLE KLUBBERS MOR

Fra 1972 var jeg en regelmessig gjest på det sagnomsuste Club 7 i dets nye lokale (fra 1971) i Vika. Publikum var på alle måter eldre enn undertegnede, og i begynnelsen var jeg der mest for musikkens skyld. Jeg var på diverse jazz-konserter. Men så begynte en slags beiling for å kunne gjøre stedet til et fast sted der man vanket, og som fikk fart da jeg de facto kjente vaktene. Man kunne komme inn som «gjest». Våre venner var på klubben ofte, og fra disse dunkle lokalene skulle min venn Stein ta med seg en kvinne – Grete, som skulle spille hovedrolle i vårt etter hvert knakende, lekke og etter hvert synkende ekteskap.

Jeg er klar over at mange i min alder, kanskje helst de litt eldre, bærer på et stort savn. Klubben i deres hjerte forsvant. I 1985 fikk ikke Club 7 den nødvendige kommunale støtte, og Oslo by som hele tiden forandrer seg og slettes ikke finner seg sjæl, foretok en helt vanlig avstøtningsmekansisme, som kanskje kan sammenlignes med firfislens der den rent umiddelbart etter et angrep, så å si løper fra sin egen hale. Dette fremskrittet i dyreverdenen sett med et øye ala Darwin, er Oslos bidrag til kulturlivet, som selvsagt er 100 % styrt av markedskreftene. Rasler de, hopper politikerne. Et av de få steder som finnes igjen i Oslo er Theatercafeen der vi spiste bryllupsmiddagen.

Mangt i byens utvikling forteller at den går til hundene, men det betyr jo slettes ikke at jeg ikke liker byer. Jeg elsker faktisk byliv. Helt fra farmor tok meg med på kafé, har bylivet virket forlokkende og spennende. En sommer var mor og far riktig sløsne, og peilet inn nærmeste restaurant, populært kalt «Dangla», der de traff en av stedets «locals» som de sier det i England, Daniel, som bestilte den ene iskremen med jordbær etter den andre på meg, og som kjente fatter fra idrettsbanen. Daniel var en  sjelden type trener som kjente utøverne på sin innlevelse. Jeg husker godt hans bestilling – et glass portvin og en «lys» (det såkalte export-øllet som siden forsvant fra norske tappekraner).

Min interesse for bohemene i Kristiania var jeg ikke alene om, en hel generasjon ynglinger, som Ketil Bjørnstad (jeg og Bjørnstad sang i samme kor faktisk, St. Johannes guttene, da Ketil hadde det med å besvime under konsert) har skrevet om det. Jeg la inn et fast moment der jeg bestilte et smørbrød og et glass rødvin på Grand, Karl Johan, hver gang jeg var på bytur. Som en flanør på vift kunne man strene opp og ned denne gaten, og få en duft av Europa. Man kunne hviske vovet «Ylajali» til kvinnene man hilste på; Knut Hamsuns fantasikvinne i «Sult» som foregår nettopp i denne byen, Kristiania, som ingen forlater uten at den har satt merke i en. Karl Johan i dag gjør meg bare trist.

Men tilbake til klubben, som markedsførte den «svarte» musikken, fremfor noen. Club 7 hadde et svært godt rykte som jazzklubb verden over. Club 7 var en klubb med Afrika i hjertet, det var en klubb for de frisynte (husker du dansegulvet foran scenen?). Det var også en klubb med vanetenkning og marked (husker du «runden» og hvordan folk gikk og sjekket?), klubben som skulle gi inntrykk av at det alltid var natt, noir, og stemning «all night long» (køene utenfor, har du glemt dem? og synet av meg som alltid kom inn foran, som «gjest»?). Club 7 var også snart mødrenes klubb, åpent nesten hele døgnet, en formiddagskafé der en skokk unger, deriblant mine egne sønner, herjet i fri dressur.

Steins nyervervede venninne, kamerat, elskerinne og sterke kvinne, Grete, hadde vevd Astrid inn i sitt spindelvev, og det var tydelig at ett eller annet var på gang. Men jeg var nonchalant. Tok det på hæl’n. Strategien min hadde ikke forandret seg etter opplevelsen jeg hadde etter hin hårde kadervurdering, der jeg hadde fått spørsmål om kvinnesynet mitt, men hadde sluppet unna. Nå slapp jeg ikke unna, men innrømmet umiddelbart at jeg kanskje uten å være klar over det tenkte som en mann, handlet som en mann, og at dette skulle virke undertrykkende, var beklagelig. Mitt trekk med å være sjarmfull, prellet skikkelig av. Etter deres mening, hadde jeg bitt på agnet, jeg var skyldig.

Jeg kan være helt enig i at Club 7 hadde fortjent en bedre skjebne, og at den nå i de gode minners ettermæle, fratas alt som skurret, det er helt ok. Selv ble jeg fratatt stedet; Astrid «fikk» Club 7. Jeg klarte absolutt å leve uten, selv om jeg hadde noen gjesteopptredener på 80-tall. Underlig å se disse Club 7 menneskene så å si uten klubben sin etterpå, i andre omgivelser. Som om de manglet ett eller annet. Så har heller ikke Oslo klart å skape noen erstatning, og som bohemene i Kristiania, står minnet om Club 7 igjen som et slags spørsmålstegn: Hvor ble alt av? Club ?