Jeg er klar over at mange i min alder, kanskje helst de litt eldre, bærer på et stort savn. Klubben i deres hjerte forsvant. I 1985 fikk ikke Club 7 den nødvendige kommunale støtte, og Oslo by som hele tiden forandrer seg og slettes ikke finner seg sjæl, foretok en helt vanlig avstøtningsmekansisme, som kanskje kan sammenlignes med firfislens der den rent umiddelbart etter et angrep, så å si løper fra sin egen hale. Dette fremskrittet i dyreverdenen sett med et øye ala Darwin, er Oslos bidrag til kulturlivet, som selvsagt er 100 % styrt av markedskreftene. Rasler de, hopper politikerne. Et av de få steder som finnes igjen i Oslo er Theatercafeen der vi spiste bryllupsmiddagen.
Mangt i byens utvikling forteller at den går til hundene, men det betyr jo slettes ikke at jeg ikke liker byer. Jeg elsker faktisk byliv. Helt fra farmor tok meg med på kafé, har bylivet virket forlokkende og spennende. En sommer var mor og far riktig sløsne, og peilet inn nærmeste restaurant, populært kalt «Dangla», der de traff en av stedets «locals» som de sier det i England, Daniel, som bestilte den ene iskremen med jordbær etter den andre på meg, og som kjente fatter fra idrettsbanen. Daniel var en sjelden type trener som kjente utøverne på sin innlevelse. Jeg husker godt hans bestilling – et glass portvin og en «lys» (det såkalte export-øllet som siden forsvant fra norske tappekraner).
Min interesse for bohemene i Kristiania var jeg ikke alene om, en hel
generasjon ynglinger, som Ketil Bjørnstad (jeg og Bjørnstad sang i samme kor
faktisk, St. Johannes guttene, da Ketil hadde det med å besvime under konsert)
har skrevet om det. Jeg la inn et fast moment der jeg bestilte et smørbrød og
et glass rødvin på Grand, Karl Johan, hver gang jeg var på bytur. Som en flanør
på vift kunne man strene opp og ned denne gaten, og få en duft av Europa. Man
kunne hviske vovet «Ylajali» til kvinnene man hilste på; Knut Hamsuns
fantasikvinne i «Sult» som foregår nettopp i denne byen, Kristiania, som ingen
forlater uten at den har satt merke i en. Karl Johan i dag gjør meg bare trist.
Men tilbake til klubben, som markedsførte den «svarte» musikken,
fremfor noen. Club 7 hadde et svært godt rykte som jazzklubb verden over. Club
7 var en klubb med Afrika i hjertet, det var en klubb for de frisynte (husker
du dansegulvet foran scenen?). Det var også en klubb med vanetenkning og marked
(husker du «runden» og hvordan folk gikk og sjekket?), klubben som skulle gi
inntrykk av at det alltid var natt, noir, og stemning «all night long» (køene
utenfor, har du glemt dem? og synet av meg som alltid kom inn foran, som
«gjest»?). Club 7 var også snart mødrenes klubb, åpent nesten hele døgnet, en
formiddagskafé der en skokk unger, deriblant mine egne sønner, herjet i fri
dressur.
Steins nyervervede venninne, kamerat, elskerinne og sterke kvinne,
Grete, hadde vevd Astrid inn i sitt spindelvev, og det var tydelig at ett eller
annet var på gang. Men jeg var nonchalant. Tok det på hæl’n. Strategien min
hadde ikke forandret seg etter opplevelsen jeg hadde etter hin hårde
kadervurdering, der jeg hadde fått spørsmål om kvinnesynet mitt, men hadde
sluppet unna. Nå slapp jeg ikke unna, men innrømmet umiddelbart at jeg kanskje
uten å være klar over det tenkte som en mann, handlet som en mann, og at dette
skulle virke undertrykkende, var beklagelig. Mitt trekk med å være sjarmfull,
prellet skikkelig av. Etter deres mening, hadde jeg bitt på agnet, jeg var
skyldig.
Jeg kan være helt enig i at Club 7 hadde fortjent en bedre skjebne, og
at den nå i de gode minners ettermæle, fratas alt som skurret, det er helt ok.
Selv ble jeg fratatt stedet; Astrid «fikk» Club 7. Jeg klarte absolutt å leve
uten, selv om jeg hadde noen gjesteopptredener på 80-tall. Underlig å se disse
Club 7 menneskene så å si uten klubben sin etterpå, i andre omgivelser. Som om
de manglet ett eller annet. Så har heller ikke Oslo klart å skape noen
erstatning, og som bohemene i Kristiania, står minnet om Club 7 igjen som et slags
spørsmålstegn: Hvor ble alt av? Club ?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar