SKIPPERTAK

Mange tenker at de bare bedrev en småhyggelig plasking i Oslofjorden, sjøfolka i Vollen. Veldig feil. Faren til Esther, min mormor på Fjeld, hadde vært ute på de 7 hav som seilmaker. Hans far igjen var født på Bjerkøya, den skogkledte øya som ligger utenfor Konglungen, der de var båtvante og debuterte som sjøfolk før konfirmasjonsalder.  Da Roald Amundsen valgte Vollen som byggested for «Maud» var dette en gest til sjøfartsstedet, og dets skipsbyggertradisjon. På 70-tallet ble jeg invitert ut til Konglungen for å forberede et slektsstevne. Jeg kunne fortelle dem at om vi tok utgangspunkt i stamfaren Lars Haakavik, risikerte vi å måtte invitere hele kyststripa. Vi tok utgangspunktet i Hans Bjærkaasholmen i stedet, far til mormor.

Selv om jeg bare var 10 år da jeg begynte å forske slekta på Askerlandet, vet de fleste som har drevet slektsforsking at dette tar sin tid. Langt på vei kan du si at du aldri blir ferdig. Arbeidsmetoden kan også sies å være etter det berømmelige prinsippet om «skippertak», et uttrykk som har overlevd. Det stammer fra øyeblikk i sjølivet der det kreves full oppmerksomhet. Som når ny kurs skal settes, seil reises, reves, ankeret slippes, heves, ute på havet ved værskifte, eller før skipet klapper til havn. Det er til stor skilnad fra den tida det er stille og rolig, der alt går som det skal, derfor er det også mange yrkesutøvelser der skippertaket har overføringsverdi.

Slektsforskinga har aldri forlatt meg. Markørene er også så tydelige i slektas erfaringer; skoglivet, bergverket - og sjølivet, at det utgjør temaer jeg har satt meg godt inn i. Det har blitt til studier, der interessen har startet med slektsforskingen som et grunnlag og som har ekspandert. På 70-tallet hadde jeg enda ikke kommet til Son og eventyret med skuta «Mardøll» som utvida sjølivet i slekta ganske så markant. Da jeg oppdaget dette måtte jeg seile sjøl og; det lå vel i korta at det måtte komme.

Jeg har holdt foredrag der ute i Vollen. Du kan si at jeg kanskje ikke beregnet mitt publikum så godt. Jeg fortalte nemlig noen saftige historier, der den om fokken er ganske grov (men også uskyldig på sitt vis!). Men Askerlandet har fått sin innfløtting, og mine slektninger (selv om de kanskje ikke ville oppfatte meg som noen slektning, heller en bygutt) ville gjerne ha ordlagt de gode sidene ved sjølivet. De ville ha ord om dyktighet. Oppfinnsomhet. Mye mindre ville de har beskrevet trekk som minnet om «sailor boys» umoralske liv. Ja vel, men Olaus fra Bjerkøya som var en legende, hadde jo alt dette, og kanskje mer til. Ta nå bare starten: Da de andre dro til sjøs en sesong, var Olaus bedt om å holde seg hjemme. De ble selvsagt overrasket da han i mellomtiden hadde bygd en skonnert! Intet mindre, og med hjelp av ei tjenestejente. Men hvordan greide han dette? Jo, Olaus hadde fulgt med da de bygde skip i Håkavika.

Første turen til London med trelast gikk greit med den forholdsvis unge skipper. Han hadde nok seilt litt hardt, for fokken hadde revnet. Så da losen kom om bord ved innseilinga til Themsen, ville Olaus forhøre seg om prisene for en ny fokk. Engelsken var begrensa, men losen svarte villig vekk, og da han fikk høre at fokken var særdeles billig, ble han glad. Aldri har jeg hørt en stillere forsamling enn den jeg hadde i Vollen. Det var en som lo, nemlig Labbetuss, eller Geir Børretzen, innfløtter, med sans for et skippertak.

Det ble slektstevne. På et nokså spesielt tidspunkt som jeg skal fortelle om seinere. Oslofjordens seilere har imidlertid mer å føre enn de plastikkfartøyene du ser blinke ut på fjorden en søndag, så jeg er stolt over at jeg har min oldefar Hans Bjærkaasholmen å minnes. Når jeg synger om hans landgang i Barcelona, om «senoritaen som blunka / og brødrene hennes som var ute etter deg» er nok dette min fantasi. Men at han stadig seilte til Bjerkøya og kom i godt humør, er i hvert fall sannheten. Og at det kan blåse opp til storm i Oslofjorden av en sånn voldsomhet at det har krevd menneskeliv, er noe alle oppvokst her nede veit.