DU STÅR I VEIEN FOR SOLA

Denne kadervurderinga skulle jeg ikke komme unna. Jeg var slettes ikke urolig i forkant. Jeg var en skolert dialektiker, der et tema helst skulle undergås en undersøkelse. Dessuten hadde jeg fått med meg siste nytt innen den vitenskapelige tenkningen, kritikk av positivismen, der de evige sannheter ikke lenger fantes, der sannheten en dag, kunne bli et falsum dagen etter. Jeg kunne leve godt med at jeg ikke var et perfekt menneske; jeg visste så inderlig vel at jeg ikke var et ondt menneske. Men det er allikevel et faktum at etter noen uker, og måneder med en jevnlig diskusjon av hva jeg gjorde feil, mistet jeg fotfestet. Jeg sto i veien for sola, som vi hadde sunget om EEC en gang i tiden.

Helt inn på klingen anerkjente jeg en ting: Hvis det er sånn at jeg ikke er ønsket, at hvis Astrids frigjøringsprosess er avhengig av at jeg forsvinner, ville jeg fornuftsmessig ikke bestride dette, ja ved å stille meg på tvers. Men hva jeg følelsesmessig taklet var jo noe helt annet. Jeg inntok rollen som Nora i Ibsens «Et dukkehjem». Jeg forlot barna, og klarte ikke å være forelder for dem.

Men jeg var samtidig herr Helmer. Utenfra sett var det nemlig åpenbart at denne mannen (jeg var åpenbart ikke noen gutt lenger nei), som ikke lenger var kamerat heller, men en karriererytter, en forfatter som tror han er noe, student, altså meg, undertegnede, i forhold til Astrid, en ung kvinne som med barna våres, kanskje kunne sees som, i forhold til meg, som et rått parti. At Astrid fikk all mulig sympati er i hvert fall hevet over enhver tvil, og at jeg siden mistet hele kontaktnettet jeg hadde etablert på Veitvet. Per og søster flyttet til Lilleberg, og veslegutten Terje som hadde vært husvenn, måtte klare seg på egen hånd (noe som endte med at han søkte om barnehjemsplass, og kom til Ballangrud på Hadeland). Selv gikk jeg ut døren.

Aller helst var jeg en idiot som tok jobb som postbud på Rodeløkka postkontor med rute på Årvoll, Bård skolemesters vei med en tur opp til bommen (med Lillomarka rett innenfor). Avsluttet ruta ved badedammen, og var en stund oppegående, men taus.  Forbausende lenge, når jeg tenker etter. Jeg klarte å gjennomføre slektsstevnet, intervjuer i aviser, telefoner og alt angående utgivelsen av «Ungdomsblues». Jeg opptrådte til og med i radioen, men det var bare masken av meg selv som opptrådte. Tankene jeg tenkte var meg en sann plage. Jeg var sjalu.

Vintern kom tidlig, og jeg hadde slettes ikke noen gode sko. Fra før hadde samtlige av Årvolls hunder hatt en krig mot meg, der de selvsagt var opptatt av at jeg skulle skremmes mest mulig. En irsk ulvehund klarte det helt suverent. Med glatte sko begynte ruta å bli et helvete. Jeg husker jeg hadde problemer med å gå oppover bakken der jeg fikk postsekken utlevert, men i stand til å kjøpe nye sko? Enda større problemer hadde jeg med å komme meg opp til jobb klokka 4 for «å hekke». Det hjalp ikke at det var et morsomt uttrykk – å hekke posten.

I begynnelsen bodde jeg på lille Stensrud. Siden fikk jeg et krypinn på Grünerløkka. Hver gang jeg traff Astrid og gutta ble jeg emosjonelt helt ute av det, og jeg begynte å skjønne at jeg var havnet i en situasjon jeg ikke maktet. Din mentale helse setter selvsagt grenser for hva du fornuftsmessig tror, eller syns du bør klare. Man mener derimot ikke at det skal forholde seg sånn når man er 25 år, og i sin beste alder. Hva er det for noe tøys? Noe jeg ikke klarer? En grense? Med åpne øyne gikk jeg mot den eneste døra jeg så – selvmordet.

I forhold til stridens kjerne – mitt kvinnesyn, hadde jeg blitt stilt ovenfor argumenter som jeg som en opprører gjerne kunne anvendt. Faktum var at jeg var og ble herr Helmer, uten en eneste fordel. Jeg fattet enda mindre enn ham om «det vidunderlige».  Jeg var maktesløs, og det er det verste. Astrid hadde hele tiden hjelp, støtte, forståelse. Hun hadde Kvinnefronten, og hun hadde Grete, som nærmest flyttet inn i huset. Kamerat Stein hadde også fått kurven.

Mange år seinere traff jeg noen gamle politiske frender fra Veitvet. Møtet var totalt overraskende, og vi kjente hverandre igjen tvers gjennom aldersprosessene. Plutselig kjente jeg at en stemning kom meg veldig nært, spørsmål brakte skilsmissen fram i dagen, og jeg begynte å grine. Følelsene, oppimot 30 års oppdemra tårer rant ut, og vissheten om at tårene hadde satt seg fast hele denne tida, kom for meg som en slags åpenbaring. Så ille hadde det vært. Det kan vel tillegges at undertrykte følelser alltid kommer ut igjen, på ene eller andre måten. Uansett tid. Er du heldig, uten sykdom.