ET BILLØST SVAR

Hadelendingene merker det veldig raskt. «Har du ikke bil?» og du hører nesten at de gyser innvendig. At det skulle være mulig, er nesten utenkelig, men det er en uunngåelig konklusjon. Jeg må bare innrømme: Den barnehageonkelen jeg var da jeg giftet meg, og den studenten jeg hadde vært i forkant, hadde ikke hatt den ringeste tanke om å anskaffe «lapp». Biler hadde heller ikke – merkelig nok, interessert meg, selv om jeg hadde corgy toys, eller dinky toys eller hva de het i barndommen. Jeg sa brrrrrmmm. Uansett er jeg er et totalt billøst svar, og som barnehageonkel med sykkelavstand til arbeid, ble det ingen forandring. Det kjentes godt å lese Hermann Hesses fantasier i "Steppeulven" selvsagt, der bilene var blinker som på en sirkusskytebane. Men jeg utviklet aldri et gjennomført grønt ståsted. Hva handler det om?

Du kan si det er noe som mangler i min utrustning. Det er til og med et veldig dårlig sjekketriks. Ufattelig på landsbygda. Men i og med at dette ikke er en påminnelse om forurensing og trafikkdød (som det godt kunne vært), skal det handle om andre årsaker til at jeg slettes ikke har noen bil. Fattigdom? Tja, en medvirkende årsak. Bilskrekk? Jeg var en helt suveren truckfører på Vinmonopolet, men valgte altså allikevel det billøse svaret. Men tampen brenner. Svaret kan du si ble hamret ut midt i min mors øvelseskjøring. Jeg har tenkt mye på det: Det var nemlig et mareritt. Som jeg følte med henne!

Min far var nesten irriterende flink til alt innen sport, og ditto populær ute i gata. Onkel Arnulf kunne imidlertid holde lange innlegg om hvordan han utnyttet situasjonen. Han eglet seg innpå, og kunne hele tiden rope «Tore!» En av hans yndlingshistorier var den gang han tvang seg til å bli med til Ola Narr og skihopping. Gutta, det vil si kameratene til storebror, sleit i lange tider med å få til et skikkelig spretthopp, og Nuffe, som han ble kalt, tvang seg (nok en gang) til å åpne hoppingen, i egenskap av nettopp broren til Tore. Nuffe sparket i fra alt han kunne før han gikk ned i knestående posisjon. Nå skulle det hoppes sånn at alle fikk se hvilken atlet, hvilken kroppsbeherskelse som bodde i ham, egentlig. Han skulle satse som det aldri var satset, og kjørte skiene tvert igjennom hoppet og havnet hulter til bulter som en niksepinne, en fortvilet snømann i hvert fall, i bånn av bakken. «Gutta sa ikke et ord!» fortalte han. Helt behersket satte de i gang med å bygge et nytt hopp ferdig.

Du kan si at jeg overtok onkel Arnulfs noe belastende følelse av å komme etter Tore, min far. Dessuten var det dette med fatters temperament. Her lå svakheten hans. Kombiner dette temperamentet med mammas definitive vansker med å kjøre bil (som jeg regnet med også var min skjebne). At mor skulle beherske bilkjøringen var imidlertid ønskelig, men hun hadde det med å bli en anelse handlingslammet om en sving skulle komme, og om det tilfeldigvis fantes en bil i denne svingen, så var gode råd dyre. «Der kommer det en bil jenta mi,» begynte fatter lavt og med en særdeles beroligende stemme, som straks gjorde mor urolig. «Det kommer en bil der!» Nå har angsten tatt fatt i stemmen hans. «Men Lill! Ser du ikke …?» Bang. Min søsters kommentar til hendelsen er imidlertid interessant: «Hvorfor gjorde han ikke noe selv?» Men hun har altså lappen.

Ei bygd som Hadeland er nødt til å bli bilrik. Bygda mangler helt følelsen for sentre. Husene er i stedet slengt utover det hele, og i alt for lange avstander, sånn at ideen om å sykle er heller lite utbredt. Dessuten er det sånn med sykler at de helst skal være 30 girs for at man skal komme opp det kuperte terrenget. Det tar seg nemlig ikke ut å gå av sykkelen, nei, man skal sitte på sitt sete hele veien, man skal hele tiden ha følelsen å komme framover. Fort framover. Med min gammeldagse attitude har jeg selvsagt min gamle DBS, 3 girs, i behold, velkjent fra 70-tall, en sykkel jeg går ved siden av titt og ofte. Til og med inne i skogen om det så skal være. Du maser ikke med at du kan eller skal sykle bakken rett opp i min verden.

Jeg kommer meg rundt. Jeg har toget. Jeg har snille sjåfører, for jeg er en utmerket passasjer. Jeg hater ikke biler, men jeg liker dem heller ikke. Min beste tanke er at Eventyreren velger selvsagt det billøse svar. Ja, du tror vel ikke at en eventyrer velger en løsning der han er nødt til å forholde seg til trafikkregler hele tiden? Hvem er det som ser landskapet, menneskene, husene, lysets detaljer, skyenes formasjoner, hvis du ikke er interessert i å kjøre rett i grøfta? «The passenger».