SLEKTSSTEVNET

Det ble slektsstevne. Som jeg er glad for det i dag. Slektsforskingen som har fulgt meg hele livet, har denne vedholdende kraften i seg, en slags selvoppholdelsesdrift, som har blitt styrende for livet mitt. Den gjør meg glad, den gjør meg i stand til å abstrahere meg fra mine egne problemer, mitt virkelige liv her og nå. Perspektivet åpner seg endelig, og hverdagens trivialiteter mister makta. Jeg kan tenke hvilke situasjoner mine forfedre sto ovenfor, jeg kan drømme meg tilbake til de stedene de bodde. Det bringer meg ut av livet, men også inn til det.

Ser jeg på bilder av huset Fjeld, som ble bygd en gang på 1890-tall av mine tippoldeforeldre Krestjan spellemann og Maren, ser jeg med en eneste gang at det ligner på huset jeg bor i dag på Hadeland. Bjerkegården er også bygd på samme tid. Derfor kjenner jeg også den samme stemningen, lukter, huset som knirker, lyden av regnet på taket, eller stemmen til tante Sine når hun satt ved vinduet og sa «Hvem er det som går på veien nå da?». Utsikten er bare totalt forvandlet. Men det er ikke noe problem å se for seg utsikten inn til Oslo eller ut til Drøbak for den saks skyld.


Vi fikk holdt et slektsstevne der svært mange av de deltagende sto for tur til å forsvinne ut av historien, og du kan selvsagt spørre: Til hvilken nytte var vi samlet? Kanskje ikke til en eneste åpenbar, slik vi kjenner ordet – nytte. Maskintenkingen, der funksjonalitet helst skal kunne måles, slik man har ønsket at sykehus skal styres og drives, vil fullstendig kunne rive slektsstevnet på Vollen i Asker sønder og sammen. Var det noen av deltagerne som helt konkret traff hverandre igjen? Ble det etablert en solid og fruktbar kommunikasjon? Ja, og om ikke, hva så?

Man ser ansikter, ser fakter, ser likhetstrekk, to brødre i mellom, lillesøsters variant, deres relasjoner, enkelte har like stemmer. Det ble fortalt noen historier. Vi reiste innom en del av slektstedene, vi var på Konglungen der herr Røkke lager nye skjær om dagen, på vårt stevne var det bare ekte skjær på Konglungen. Vi reiste til Vollen, vi var på Håkavik og Bjerkåsholmen, der sistnevnte sted har blitt fredet og der du kan finne fine fossiler. Lagpakket mellom skifer, kalk og sandstein kan du finne avtrykk av et tidligere liv; trilobitter, snegler og blekksprut. Slik er slektshistorien også, avtrykk av tidligere liv.

Mennesket kan ha nytte av å se seg selv som et ledd i en større kjede. Det kan ha behov av å kjenne seg liten, men samtidig stor på sitt vis. For det er jo virkelig din tur – her og nå – i dette øyeblikket du sanser. Mennesker har oppigjennom tidene alltid følt en stor fascinasjon stilt ovenfor disse kjedene, det er bare i vår moderne tid at kjeden på sett og vis er brutt, og at vi velger å se oss som fristilt fra slektsbåndene.


“Some you win, some you lose”. Av og til må du videre i livet, du må nekte deg denne synsvinkelen som går bakover. Selvsagt var det mitt største tap at jeg ikke kunne være i nærheten av barna mine, mine arvtagere. Jeg ville ikke kunne prege deres oppvekst som jeg selv ønsket. Patriarken i meg måtte gi avkall på det. Jeg klarte ikke å spille den rollen som kvinnen i mitt liv ville at en moderne mann skal spille. Var det mine besteforeldre i meg som nektet? Alt dette til tross; jeg måtte videre.
Det er moderne fremstillinger av lykkelige skilsmisser som har preget ettertidens lektyre. Selv var jeg en forløper, og sørgelig uforberedt til å takle alle følelsene som prosessen vekket. All smerten som lå i det. Men uansett fristilt «mannen» i meg, en mann jeg ikke fikk lov til å leve ut, la jeg ut på en vei i et villnis av en verden, der tross alt slektsbåndene holdt fast i meg, de var min ryggmarg i tilværelsen, og som hele tiden har gitt meg små signaler jeg av og til har fulgt. Et underlig liv har det blitt. Et rikt liv regnet i alt annet enn penger.