BARNDOMMEN

Som barnefar i ung alder og med en traumatisk opplevelse som fortalte at det er ingen selvfølge at det går godt, var jeg en engstelig pappa. De er jo så skjøre disse små. Roligere etter hvert. De er også robuste.  Det er to måter å være sammen med barn på – den ene er den eksalterte – å guuuud så skjønn, mens man ellers uttrykker alle slags lyder som slettes ikke tilhører det norske språk. Den andre er den rolige attitude som forteller at her er vi to mennesker. Tilfeldigvis er jeg den største, men jeg ser meg selv igjen i deg. Du gjenvekker min egen barndom. Det oppstår uansett en gjensidig interesse. Selveste utførelsen av rollen som far - har du også i ryggmargen.

Som barnehageonkel møtte man overraskende mange bekymrede voksne. Ja, som tydelig viste at de syntes det var vanskelig å forholde seg til barn. Det fantes mødre som slettes ikke klarte å gå fra barna. Av en eller annen merkelig grunn hadde de fått det for seg at barnet deres ikke klarte seg helt godt uten at de var i nærheten. Barnet selv oppdaget denne usikkerheten, og forsto straks at det skulle gråte akkurat i det øyeblikket moren endelig hadde fått nok krefter til å gå. Dermed hadde vi en ond sirkel på gang. Selvsagt var det selvsamme og stortutende barn kanskje både et oppvakt og slagkraftig barn, men ved motgang kom tutingen fram påny.

Som et ferdigvokst barn er jeg glad for at barndommen min inneholdt så mange voksne jeg måtte forholde meg til. Jeg fikk ikke bare trygghet av mine egne foreldre, men gjennom kontakt med hele slekta. Jeg ble til gjengjeld sett og bemerket av alle disse voksne familiemedlemmene. Jeg utfoldet meg også (gjennom slektsforsking, og et blad jeg ga ut som het «Alt for familien»), viste hva jeg hadde å føre. Men samtidig var jeg ganske beskjeden, og oppnådde ikke noe av den samme oppmerksomheten de første skoleårene, eller i gata. Ja, og akkurat den samme beskjedenheten legger du selvsagt merke til hos barna dine også, uten at du kan si et eneste ord om det.

At jeg hele tiden har hatt en søster, kom nok av og til som en overraskelse, men det hadde en svært stor betydning. Da jeg var i ferd med å skape en familie selv, var jeg ikke et sekund i tvil om at Kristoffer burde få en søster, eller en bror. Kristoffer skulle ikke lide den skjebnen at han alltid måtte leke alene. Så setter jeg også veldig stor pris på den dag i dag å vite hvor lite jeg behøver å forklare søster Mona noe som helst, fordi vi har den gamle forståelsen, skapt gjennom hundrevis av timer med lek. Astrid som heller ikke var noe enebarn, var dessuten helt enig.

Hva er det dere kommer til å huske? spurte jeg meg selv mange ganger da jeg var sammen med gutta, for Kristoffer fikk en bror – Lars Petter. Vil dere huske akkurat denne stunden? Sannsynligvis ikke, tenkte jeg også. De gode minnene trenger dessuten tid for å hentes fram. Er det ikke dårlig gjort at vi er skapt sånn at de dårlige minnene kommer først? At de er så kranglete og undertrykkende og vil ha oppmerksomhet. Men de gir seg til slutt.  

Barna gjenvekker din egen barndom, det er sikkert, men også en voksende forståelse for at barnet er helt sin egen. Du aner personlighetstrekk der, veier å gå i livets endeløse valgmuligheter, som langt i fra hadde vært dine. Du ser hvordan barna tar i bruk seg selv og sine egne egenskaper, og det er berre lækkert. Jeg merker også at denne farsrollen jeg har i ryggmargen, forteller at jeg skal holde meg litt på avstand. At prosessen som foregår hos barna trenger den.

Barn er sårbare. Så kan vi heller ikke beskytte dem fra alt som sårer. De må kaste seg ut i livet de små. De må stolt rope: «Se her’a pappa!» rett før de går på trynet. Mannsrollen er ikke lik kvinnens. Selv om mannen deltar under fødselen, selv om han tar ansvar for huset, må han ha denne underlige fjern/nære relasjonen til barna som gjør at de vil ut. Det er kanskje derfor vi snakker om barn … dommen? Hvem er det som kommer ut av det – helt uten skader?