BARNEHAGEONKEL

Jeg var hjemme, og trengte en syssel. I pakt med tidens signaler, og kvinnefokuset som utfoldet seg, fant jeg på at jeg skulle bli praktikant i barnehage. Gitarspillet gikk fra avansert rock’n roll (eller ren improvisasjon), som jeg presterte på Vallefaret når søster som egentlig eide gitaren ikke spilte på den, over til mer håndfaste Lillebjørn Nilsens barnesanger. Jeg var klar for et nytt kapitel, selvsagt farget av at jeg hadde knekt nøtten. Jeg hadde fått unnagjort kvantespranget, jeg var blitt et menneske. Og vanket stort sett på Veitvet med Lillomarka rett over åsen.

Det første jeg gjorde etter Afrika turen var å dra rett til henne, og gå på ski sammen med henne inn i skogen. Møtet var som noen møter mellom to mennesker kan være, ganske skjebnesvangert, møtet mellom min pikelill og jeg. Astrid var katolsk oppdratt. Ingen av oss hadde passert de 20. Men vi dannet oss en verden der vi var Vi, der Jeg var ute, for Jeg’et var så alt for aleine. Det hadde jeg jo ikke holdt ut med i Bergen. Det hadde vært studiets fremste lærdom. Du vil høre til, være i ett med en humleflokk, du vil summe. Så skapte hun og jeg en egen verden.

Det gikk selvsagt stikk i strid med all voksenfornuft, og som ble stablet på beina. Ja, man måtte stille til møter med patere i sine celler, møte til gudstjeneste. Men se, til den katolske kirken var jeg ikke klar. Jeg kunne faktisk en del om utviklingen i Roma, dens ulykkelige deling med et senter i Avignon og ett i det gamle Roma, jeg kunne historiene om paveforgiftninger, uoverensstemmelsen (mildt sagt) med Martin Luther. Jeg kunne samtale åpent med pater Arno (fred være med ham) og jeg mottok alle hans argumenter. Jeg hadde i sin tid diskutert med biskop Smemo, det var ikke hvem som helst man møtte, det var fritenkeren Berg. Ikke noen rebell. Parlamentariker rollen spilte jeg, mens min pikelill derimot smalt ofte i dørene, når hun møtte motgang.

Vi hadde en felles plan, og den holdt vi fast ved. Så ble det nær sagt helt som vi ønsket det. Det ble ikke noe bryllupsselskap. Vi reiste samme dagen til Kristiansand med nattoget. Sommeren var vi der nede på sørlandet, møtte familien til mamma i Søgne, dro til en av Astrids familie hytter, ved Sagvannet. Seinere flyttet vi inn i en rekkehusleilighet på Veitvet hageby i Groruddalen. Alt virket lett.

Men problemene kom, med maktesløshet, og et møte med det ubegripelige. Vårt første barn døde. En hendelse som fornuftsmessig var en sykehusfeil. Men hva hjalp det oss? Vi var bare midt i et hav av sorg, der vi så den vesle jenta våres krefter ebbe ut. De forsøkte å redde henne, og jeg klarte ikke å forlate henne i dødskampen. Dessuten hadde jeg en forferdelig skyldfølelse fordi jeg hadde brakt med meg omgangssyke fra barnehagen.

Man skal være så fornuftig, men fornuften strekker ikke til når livet møter en med alle dens emosjoner. Vi skulle komme oss til hektene på en gresk øy, og aldri hørte jeg så triste versjoner av «Hotel California» som på Rhodos. Kom Chicagos «If you leave me now» var man sjanseløs. Men vi kom oss videre, og snart var gutta på vei. Prosjektet vårt skulle videre, det måtte gå videre.

Foreldrene mine var fine å ha i denne tiden. Det hadde vært stunder på Vallefaret som kanskje ikke var så greie. Vi hadde bodd trangt, men snart flyttet de til Vestli, lengst opp i Groruddalen. T-banen sklei gjennom dalen, og om du bare ikke fokuserte på det sjelløse interiøret som Veitvet stasjon, eller Stovner (for eksempel) representerte, var det grønne lunger der. Jeg kunne sykle til arbeid.

Som barnehageonkel følte jeg meg som et moderne ideal for manndommen. Kun titulert Rune. Ikke noe annet. Det var faktisk helt ok. Barn er de kuleste vesener du kan tenke deg. «De små menneskene». Men det innebar også en sår grunntone jeg ikke helt kunne ta innover meg, en tone jeg kan kjenne sitter igjen den dag i dag. En følelse av noe som sklir ut av hendene mine.