BOKA SNAKKER

Arbeidet som barnehageonkel førte meg tilbake til mine første litterære opplevelser, og jeg gjenoppdaget hvilken glede vi mennesker har av å lese for, og bli lest for. Nå er sjansen svært liten for at noen leser for oss voksne, om det ikke skulle være Per Aabel den gangen, og som gjorde dette med bravur. Ikke å forglemme Jan Erik Vold. Han var en åpenbaring, og så rytmisk! Vi trenger alle sårt til å glemme alle stunder vi har lidd på skolebenken fordi vi er nødt til å høre medelevers stotrende opplesing av dagens tekst. Men dagens lydbok har kommet for å bli, noe jeg ser som et fremskritt. Boka snakker. Men sammenlignet med selveste urscenen er det selvsagt ensomt.

Hele tiden hadde jeg mine egne barn som elsket å bli lest for, og det var ingen ulempe når nytt stoff skulle finnes. Ellers var det eventyrene, Egner, Prøysen alle klassikerne. Men gjentagelsen, gjenlesingen, som er noe av det beste som skjer for barna, kan historiefortelleren selv, hvis han tydelig uttrykker at gjentagelsen kan forbigås (hvis ikke motstanden er for stor da), vekke ny interesse med improvisasjon. Prøv det? Du holder din egen fortellerglede i live, og overrasker deg selv med hvor du havner. Noen barn ser på deg med strålende og forførte blikk, mens andre får to stolper mellom øyenbrynene. Begge reaksjonene like morsomme.

En mulighet jeg ofte grep til var å lese tegneserier, absolutt fordi jeg elsket tegneserier selv som barn. Donald var konge. Enda kan jeg gjenvekke den litt yre forventningsfulle stunden da man visste at et nytt nr. var til salgs, da det aldri var nei i min munn ved forespeilingen av en tur til butikken sammen med mor, eller å fly et ærend aleine. Aller best, og som jeg levende kan forestille meg, var turen til landhandleriet om sommeren i Vollen i Asker. Da var det sommertid og Donald kunne dessuten ha et tillegg (som en solskjerm). Pluss at det kanskje vanket en iskrem? – Vi brukte ikke tegneserier i barnehagen, ikke fordi Donald ble betegna som smuss, men fordi vi forbeholdt tegneseriestunden familien.

Å lese for har uansett dette uropprinnelige ved seg, fra en tid mennesker flest var analfabeter. Tenk hvilken posisjon den lesekyndige hadde i de tider? Eller for å si; der historiefortelleren rådet scenen alene. Aldri med helt fri lue riktignok, det finnes regler, det finnes gjentagelser i historiene som er helt nødvendige. Noe lignende Eventyrets skjema. På torgene i Marokko finner du historiefortellere den dag i dag, og aldri noe sted med større folkemengder samlet. 

Den nylig konfirmerte Knut Hamsun som kom til Hamarøy og bodde hos sin onkel, poståpneren, hadde lesestunder for hele husholdet til onkelen. Han kunne nok beskrive det hele som et slit der de jevnaldrende gutta gjorde tegn til ham utenfor vinduet at det vanket en eller annen utflukt, en fisketur kanskje, mens han måtte lese videre i et religiøst tidsskrift onkelen abonnerte på. Tenk deg å lese for en 20-30 mennesker. Det er bare du som kan det. Selvsagt vekker det sans for hele scenen, du lærer hvordan pauser kombinert med rytmen, kan holde på den berusende oppmerksomheten. Allerede her skapte han grunnlaget for forfatterkarrieren, tror jeg.

I barnehagen hadde jeg samlingsstunder der jeg kombinerte høytlesing med musikalske innslag. Om jeg kanskje kunne snuble som pedagog (det gjorde jeg hele tiden), hadde jeg heldigvis denne mestringsstunden: Jeg får til samlingsstundene gitt! Barna likte å samles med meg, og liker du det selv, vel så smitter det. Begeistring er selve stikkordet. Kombinert med evnen til å skifte fortellerrollen. Kanskje helt brått se på barna med et undrende blikk, en anelse skøyeraktig: Hva er nå dette for noe tøys?

De aller beste stundene kom jo når vi fikk til spiren til en slags samtale underveis, der barnas egne tankerekker kunne få sine utløp. Spiren til seinere skolesituasjoner, spiren til der litteraturen en dag kan bli en ekte kilde til glede. Du fungerer som en budbringer, en som setter i gang bevegelser hos menneskene. Du vet at Noe skjer, du veit ikke helt hva, men noe er det. Hovedbudskapet er at du bevarer Leken. Leken som er det alvorligste vi har, tenker jeg med en bit sitron i munnen …