RELIGIØST GRUBLERI

Å være henfallen til religiøst grubleri, kunne vært en vending Arne Garborg brukte. Jeg hadde en fase rundt konfirmasjonen, der jeg grublet. Jeg hadde mottatt min kristne mors formaninger, samt den mer jordnære og fritenkerske holdningen til far. Men konfirmasjonen var kun et blaff som avdekket vanekristendommen, syntes jeg. Folks forhold til religion er ikke alltid så åndelig at det gjør noe. Åndeligheten kan til og med være minst hos de som er erklært religiøse i en bestemt retning. Kristen praksis kan fungere som et dekke. Som slektsforsker imidlertid måtte jeg forholde meg til kristendommen som et kulturelt innslag i menneskelivet, jeg kunne jo ikke vise mine forfedre ryggen! Denne interessen har fulgt meg gjennom hele livet, men jeg vil helst stå utenfor selv. Som fritenker.

Vi behøver ikke å gå langt tilbake i tid før den kristne praksis kommer til syne. I min egen slekt hadde vi den feminine og kraftige reaksjon på «sailor boys» fristelser og ditto ukristelige levesett til sjøs. Kvinnene som var hjemme elsket disse pietetsfylte forsamlingslokalene der de ble trøstet med åpenbaringer, sang og varm tale. Sjømennene visste også hva de kom tilbake til; Olaus på Bjerkøya oppkalte til og med skonnerten sin etter kona; «Bertha». En gang da han hadde rodd henne inn til et vekkelsesmøte på Vettre, og skulle hente henne igjen, hørte han skrik og skrål ved brygga. Han kunne så absolutt skjelne Berthas stemme i spetakkelet, og rodde alt han formådde. Det var imidlertid en mann som plasket i bassenget, mens Bertha sto uantastet, ganske fornøyd og hel på brygga.

Helt fra Hans Nielsen Hauges dager fikk kvinnene en sentral posisjon i det religiøse liv, en posisjon de tidligere hadde savnet. Det var faktisk en begivenhet i kvinnefrigjøringshistorien, men kanskje ikke i den mer heroiske forstand vi kjenner fra 1970-tall. Det var ofte kvinners åndelige krefter som framfor mannens verdslighet kunne være ledende når protestantismens pietisme slo igjennom. Luthers ortodokse og patriarkalske «Kvinner skal tie i forsamlingen» ble brutt i de små menigheter, og i Tante Sine fant jeg en lederskikkelse i Betel, forsamlingshuset i Vollen. Betel var i høyeste grad Frelsearméinspirert, og det ble sagt at tante Sine lærte hele bygda å spille på gitar.

Husker at jeg oppsøkte Åge Samuelsens møter i Maran Ata i samme lokaler som jeg en gang hadde forsøkt meg som turner. Der plugga Åge inn sin elektriske gitar, og lot damene tale i tunger, et språk han oversatte temmelig suverent. At kollekten kunne forsvinne i løpet av en Danmarkstur, der broder Åge kunne benytte seg av Syndenes forlatelse for å komme i gang på nytt, fortalte om atskillig håp for alle andre syndere.

Religiøst grubleri, samt en helt bestemt praksis, kunne imidlertid føre til så store uoverensstemmelser, at de var uløselige. Lensmann Michelsen i Borge fikk på 1850-tall beskjed om at danske mormonske misjonærer hadde ankommet, og at de måtte arresteres. Lensmannen gjorde så; men hadde ikke plass til alle sammen i sitt nokså nødtørftige fengsel på gården Elverhøy. Men så hendte det forunderlige, eller skal vi si helt naturlige at man får sympati for de undertrykte, og «man» var ikke mindre enn lensmannen egne søstre. Det gikk så galt som det kunne gå: De ble omdøpte, og reiste til Amerika i 1854, der jeg har en stor etterslekt i Salt Lake City. Mormon er i høyeste grad en aktuell religiøs bevegelse med en republikansk presidentkandidat.

Amerikanske sekter har den dag i dag sitt særpreg fra denne pietistiske og europeiske bevegelsen, selv om de til en viss grad har moderert seg, gjelder dette langt i fra alle. Selv ble jeg en kjempestor skuffelse for biskop Smemo, da jeg meldte meg ut av statskirken. Den gangen var dette et viktig steg. Jeg husker Smemo holdt en gammeldags dommedagspreken som gjorde inntrykk. Han tok til orde for tendenser hos ungdommen, som man skulle «sky som pesten». Det var nok til å tenne opprøreren i meg.

Det var ikke vanskelig å se hvordan det hele lå an, at det var hos kirkens menn man fant motstanden mot kvinnefrigjøringen. Så sterk kunne denne være at det fikk selv min mor til å reagere da fri abort ble fastslått i 1978. Det hender selvsagt at jeg kan gruble over den merkelige stillingen jeg befinner meg i, at jeg elsker kirker, at jeg elsker den åndelige stemningen jeg kan finne der. Paradokset består i at det ikke finnes en sammenheng mellom det åndelige – og det liv religiøsiteten forfekter. Alt dette til tross for «Jesus Christ Superstar». Faktum er at verken kristendommen eller islam har kommet forbi sitt eldgamle og patriarkalske fødested. Bare fordi Gud skal ha skrevet noe et menneske beviselig har skrevet.