MIN AFRIKANSKE TROMME

Jeg er en heldig satan. Da jeg kom tilbake til fødebyen uten eksamen i historie grunnfag, fantes det ingen annen råd enn å finne arbeid på Vinmonopolet igjen. Denne gangen skulle imidlertid pengene helt konkret samles til et fantastisk prosjekt: En reise til Afrika. En av mine onkler, limbo-fantasten, buddhisten ikledd laken, sjømannen som var maskinmester opp Hudson bay, farbror Melker i «Vi på Saltkråkan», han som introduserte Davy Crockett drakten, beltet med Hoppalong Cassidy på en steilende hest, han som ga meg en tromme i presang (som foreldrene mine gjemte bort) onkel Arnulf, skulle endelig gi seg eventyret i vold. Så kunne man feire jul i Zambia.

Kan man være forberedt på å møte Afrika? Svaret blir et rungende Nei! Men som eventyrere flest ser man ikke så langt. Man vil møte utfordringen, og utfordringer er nå en gang den resept man er foreskrevet i dette livets dans. Eller sagt med humlefilosofi: Neste blomst takk! Og så flakser man videre, der man alltid angriper neste blomsterbed nedenfra, og venter med blomstene som rager høyest til slutt, forstå det den som vil.

Sett i den videste menneskelige forstand er Afrika menneskehetens vugge; det er her det begynte, eventyret om mennesket og menneskets vanskelige ferd på to ben. Det var mye som slo en i Afrika, daglig var det noe som slo. Som løshundene i Lusaka. Den hvite svenske jenta som fikk fullstendig hetta, og de hvite tennene som blottet seg i skyggens mørke der de arbeidsløse mennene satt. Som markedet der en stor menneskeforsamling og sinte rop kunne bety at en tyv fikk umiddelbar straff, som betød at hånden hans ble kuttet av. Allikevel alle smilene. Mødrene med barna.

Jeg reiste med søster, kusine Bente og farmors søsterbarn Roar, det var en uendelig reise med fly, mellomlandinger og kulde mens vi krysset Sahara. Så dukket vi under skyene og ned til jungelen, fjellene, den store Zambesi river. President Kaundas Zambia hadde på denne tiden en høy stjerne i det nye frigjorte afrikanske samfunn, som en etter en slapp ut av kolonialismens grep. Ja, denne store bløtkakefesten som utartet seg, der bløtkakeeierne ble mer og mer blodige på hendene, og der de heller ikke ville slutte å blande seg opp i Afrikas indre anliggende, selv om hver eneste bit var delt ut, til hver minste smule.

Miles Davis hadde ganske nylig gitt ut plata «Live Evil» med et utrolig sterkt motiv; på den ene siden den stolte vakre afrikanske kvinnen, på den andre den hvite stygge hora som satt der sprekkende mett av all kaken. Det var så åpenbart i Afrika 1975, som det vel har blitt enda tydeligere med tiden, hvordan Afrika er avhengig av kvinnen. Hvordan den afrikanske mannen går omkring i sin gamle patriarkalske stil, mens han ikke er til noen nytte som helst. Han er en drone.

Jeg glemmer ikke synet av dronene en sommer på Fjeld. Morfar hadde nettopp lært meg å føre ønskekvisten. Vi hadde vært totalt oppslukte av dette, inntil vi la merke til at luften fyltes av droner. De fløy omkring totalt forvirret med disse tåpelige vingene, de var noen spradebasser selvsagt, men som haket seg opp i alt som var i veien. Der flakset de til de endte med beina i været, totalt ferdige. Bare én skulle komme fram til dronningen. Kun én. Det var dette morfar fortalte, og som gjorde så dypt inntrykk på meg. Det var som å møte scenarioet på nytt i Afrika.

Jeg var forelsket, og det sang i meg, en pikelills navn sang i meg i hver livsfarlig sving vi kjørte på vei til Victoriafallene (Zambia hadde høyeste dødsfallrate på veiene i hele verden, vrak lå i hver eneste sving).. Vi var på rundtur, vi skulle til nasjonalparkene. Det var tante Ellen som virket frisk og freidig i Zambia. Onkel Arnulf slet med å skulle være «the big chief». Gud skulle forby noen å være «the big chief», og aller mest onkel Arnulf. Hvor var hans lekenhet blitt av?

Jo, det ble karneval på nyttårsaften og hele onkel og tantes apartment omgjort til ei skute. Selvsagt. Som en hyllest til «oh sailor boy» og der man kunne synge «Ola var fra Sandefjord». Da jeg kom hjem fikk jeg med meg et afrikansk fiskespyd (det hadde ikke gått i dag), og en afrikansk tromme. Viktig: Den kunne ikke mamma og pappa gjemme. Derfor står den nå her på Hadeland, sammen med spydet og forteller sin historie.